Ønskeliste julen 2009

Javel tenker du nå, Rypestølen skal sette opp ønskeliste. Denne moralens vokter kommer nok med ønsker som verdensfred, satsing på biodrivstoff, kabinettspørsmål av Jens og ny sentrum-venstre-regjering samt fredsprisen til Steinar Lem post mortem. Men neida, dette innlegget skal være min reelle ønskeliste, det jeg faktisk, trivielt og overfladisk, ønsker at skal ligge under juletreet vårt, med merkelappen "Til Pappa Fra Julenissen".

1) Tom Waits - Glitter and doom Live. Musikkguden har igjen sluppet et album. Denne gangen er det en liveplate fra fra hans siste verdensturne "Glitter and doom". Jeg var millimetre fra å spandere noen tusenlapper på å reise til Milano sommeren '08 for å få med meg dette. Jeg burde gjort det! Denne platen skal jeg ha, og jeg kommer nok ikke til å vente helt til jul med å anskaffe meg den. CDON.com får nok en bestilling alt i kveld :-) Se det, da var gave nr 1 i boks...

2) Dan Brown - Det tapte symbol. Robert Langdon er tilbake, eksperten på symboler og en mester i å løse opp i konspirasjonsteorier. Jeg har lest alle de andre bøkene om han, og synes det er helt ok litteratur. Hvis man tar konspirasjonsteoriene med en stor klype salt, og svelger noen små kameler, så er dette verd å få med seg.

3) Joggesko. Størrelse 45 2/3. Til asfaltbruk. Normalpronasjon. Vekt: 95 kg. Jeg må få legemet mitt litt i gang igjen. Seriøst. Jeg føler tidvis jeg er deltager i Kristopher Schaus forfallsprosjekt. Trenger ikke være fancy, bare de funker bra.

4) Håndballsko. Størrelse 45 2/3. Som autoritær og eneveldig trener for MILs jenter 9 lag i håndball er det viktig å ta seg godt ut. Skoene jeg har nå har fått hard medfart gjennom tennissesongen. Derfor trenger jeg nye. Ikke til å være aktiv i, men for å få kreds og se godt ut på trenerbenken. Trenger ikke funke bra, men må være fancy og gjøre inntrykk på mødrene på tribunen.

5) Sportsboken 2009. Hver eneste jul siden 1986 har jeg fått Sportsboken for inneværende år til jul. En fin tradisjon. I tillegg har jeg kjøpt og fått bøkene fra tidligere tider. Jeg har alle fra '50-tallet, bare 1966 fra '60-tallet, mens fra 1970 og fremover mangler jeg bare 1971 og 1973. Hvis noen der ute skulle være i besittelse av noen av disse klenodiene, er det bare å pakke dem inn og legge dem under juletreet i Kvilhaugveien 1 :-)

Se det, det var ikke verst. Tror kanskje det er første gang på bortimot 20 år at jeg skriver ønskeliste til jul. At den er på hele 5 ønsker (egentlig 4 side TW - Glitter and doom alt er i boks), vet jeg er å ta i. Snittet på gaver jeg har fått de siste årene er ca 2, Sportsboken og overraskelsen... Lurer på hva overraskelsen blir i år?

Ha en fortreffelig advent folkens, spekket med forventning og enda ikke knuste illusjoner.

Evaluering av Stortingsvalget 2009

Jeg innledet valgkampen med å skrive følgende på facebook-statusen min: Jens eller Jensen, pest eller kolera. Denne kommentaren førte til en kraftig debatt, som til slutt endte på 84 innlegg. I den debatten lanserte jeg mitt drømmescenario, en Bondevik III-regjering, med et sterkt sentrum. Vi vet i dag at resultatet ble omtrent så langt fra dette som det er mulig å komme...

Jeg må innrømme at jeg de siste ukene var optimist, og trodde reelt på et Bondevik III-alternativet. Når dette likevel viste seg å bli en umulighet, er jeg, som vår alles kjære Lars Sponheim, glad for at det ble Jens i stede for Jensen. Innerst inne har jeg hele tiden visst at jeg foretrakk pesten fremfor koleraen.

Det er med tungt hjerte jeg ser at mine to partier Venstre og Krf begge gjør katastrofevalg. Sentrum har blitt marginalisert, ja rett og slett utradert av dette resultatet. Valgforsker Bernt Aardal sa at "det er blitt for trangt i sentrum". Det kan tolkes som om det ikke er rom for sentrumspolitikk i Norge lengre. Dette har jeg ikke tro på. Til tross for at denne valgkampen har vist en kraftig polarisering mellom blokkene på høyre og venstresiden i norsk politikk, så er det langt fra sikkert at det trenger å være slik i fremtiden.

Samtidig står Siv Jensen frem etter valget og sier at Venstre og Krf må velge side. Nei, de må ikke det. Til tross for at de gjennom denne valgkampen har blitt marginalisert, er de langt fra forpliktet til å velge side. De kan godt fortsette å kjøre sin politikk, som aktive sentrumspartier, med en balansert politikk, der de kan samarbeide både til høyre og venstre.

Skulle de likevel se seg nødt til å velge, vil jeg anbefale at de ser til venstre og prøver å få i stand en sentrum-venstre koalisjon, bestående av Ap, Sp, Venstre og Krf. Da vil Ap, som realpolitisk på svært mange saker er et sentrumsparti, slippe den klampen om foten som Sv helt tydelig er for dem. Sv selv kan igjen fremstå som et konstrunktivt opposisjonsparti, en rolle som kler dem mye bedre enn den de har nå. Men en bredt sentrum-venstre samarbeid vil de tre sentrumskollegaene trekke Ap-politikken i en mer verdikonservativ retning, og de vil kunne være miljøalibiene til "tungindustripariet" Ap. En meget god løsning i mine øyne.

Som en liten note avslutningsvis vil jeg bare nevne hvor skuffende det er at denne valgkampen ikke har blitt en miljøvalgkamp. Det soleklart viktigste temaet i våre dager har blitt feid glatt under teppet av "det rustne triangle" i norsk miljøpolitikk, Ap, H og Frp. Noen små krangler om oljeboring i nord har det vært, men hele tiden i kontesten knyttet til samarbeid innadd i blokkene. "Kan du Kristin sitte i en regjering som går inn for boring i nord?" "Vi vil ikke gi noen ulitimatum før valget". Dermed har det ikke blitt fokus på dette temaet i det hele tatt . Det virker som saken har blitt trenert av de store partiene, fordi de er svake på dette området. De mindre partiene (Sv, V og Krf) har ikke klart å løfte den frem, og det tror jeg har vært skadelig både for de pariene og for folk flest...

I 2013 ønsker jeg meg en valgkamp med tungt fokus på miljø, og der et samlet sentrum i større grad flørter med Ap.

Godt valg i 2013!

Håndball sesongen 09/10

Ja, jeg vet, det er knapt en sjel der ute som bryr seg. Men for meg er dette viktig, veldig viktig. I dette blogginnlegget vil jeg ta en liten vurdering av de lagene jeg tror vil dominere internasjonal (herre-) håndball i sesongen som nettopp har startet.

De siste årene er det fire lag som har utpekt seg i Europa. THW Kiel (Tyskland) og Ciudad Real (Spania) som de to store, tett fulgt av HSV Handball ((Hamburg) Tyskland) og FC Barcelona Borges (Spania). Jeg tipper de samme lagene vil dominere i år, men styrkeforholdet innbyrdes kan nok endres litt. I tillegg er det noen andre lag som bør nevnes som spennende utfordrere. La oss gå litt systematisk til verks.

THW Kiel: Det store laget i Tyskland de siste 10-15 årene vil også i år være helt i toppen. Før sesongen har de mistet tre av sine aller viktigste spillere. Legenden Stefan Lövgren har lagt opp. Det er ikke det verste slaget. Mannen er gammel, og har fått meget begrenset med spilletid de siste årene. Verre for dem er det at verdens beste håndballspiller Nicola Karabatic og verdens beste høyrekant Vid Kavticnik begge har forlatt klubben til fordel for franske Montpellier. Til tross for et fantastisk godt kjøp i franske Daniel Narcisse og brukbare kjøp av Christian Sprenger og Momir Ilic, så blir det ikke lett å erstatte Karabatic/Kavticnik. Mitt tips er at det blir utrolig jevnt i toppen i Tyskland mellom dem og HSV Handball. I Europa kommer de til å være "up there", men de vinner neppe...

HSV Handball: HSV har i mange år nå kjempet for å ta det siste skrittet opp på siden og forbi Kiel. De har ikke mistet noen sentrale spillere, samtidig som de har snappet opp det kroatiske vidunderbarnet Domagoj Duvnjak og kjempen på strek, Igor Vori, fra Croatia Osiguranje-Zagreb. Gode kjøp, som begge styrker laget. Likevel er det fristende å si at det vel så mye er Kiels svekkelse som HVS's forsterkinger som gjør at de i år vil være enda nærmere, om ikke forbi. Blir, som sagt, tett i Tyskland. Samtidig tror jeg HSV er en svært seriøs utfordrer i CL. Dog ikke mitt heteste tips.

Ciudad Real: Superlaget fra Spania, som har hentet den ene stjernen etter den andre de siste årene, og gjennom Talent Dusjebaevs stødige ledelse har hentet stort sett rubbel og bit av pokaler både nasjonalt og internasjonalt de siste årene, vil slite mer i år. De har fremdeles et stjernegalleri av dimmensjoner, men de har tapt to meget sentrale spillere. Kjempen fra Hviterussland, Siarhei Rutenka og den intelektuelle og meget rutinerte superstjernen fra sagaøya, Olafur Stefansson, har begge skiftet jaktmarker. Dette vil merkes. Samtidig har de ikke maktet å stable en av tidenes beste linjespillere, Rolando Urios, på beina igjen (han har lagt skoene på hylla). Derfor tror jeg CR vil få en, etter deres målestokk, trøblete sesong.

FC Barcelona Borges: 90-tallets store lag er tilbake. Etter å ha slitt i skyggen av Ciudad Real og Kiel i endel år, er igjen "Blaugrana" tilbake der de selv føler de hører hjemme, helt i toppen. De siste årene har de bygget stein på stein, for nå gamle høyder, og jeg tror at de klarer det i år. Jeg tror de har fått på plass den siste brikken, og det er tidligere nevnte Siarhei Rutenka. Med en backrekke der de kan rotere på spillere som Rutenka, Mikkel Hansen, Iker Romer, Lazlo Nagy, Joachim "Traktor" Boldsen m.fl. har de nå mange strenger å spille på. Når de i tillegg har fått i russiske Konstantin Igropulo til å avlaste Nagy på høyrebacken er ting som de skal. Barcelona blir meget bra i år, jeg strekker meg så langt som å si at de blir best. Asobal liga og Champions league går til "Blaugrana".

Spennende utfordrere:

Croatia Osiguranje-Zagreb har blitt nevnt som CL-favorittene etter at håndballens største kunstner og "enfant terrible" Ivano Balic kom tilbake i fjor. Men sorry, ensom svale gjør ingen sommer. Til tross for at de har verdens mest målkåte (og skuddkåte) spiller på høyreback, Kiril Lazarov, og har får norges monsterstrek, Frank Løke, så blir det ikke godt nok. Særlig ikke etter at Duvnjak og Vori valgte HSV. Kanskje semi i CL, if they're lucky...

Montpellier HB: CL-vinnerne fra 02/03 kan få en kjempesesong. Som jeg tidligere har nevnt har de skaffet seg to av de viktigste bidragsyterne til Kiels suksess de siste årene i duoen Karabatic/Kavticnik. Når du spulerer dette med verdens beste venstrekant, Michael Guigou, og meget habile Mladen Bojinovic, så blir det bra, men dessverre for dem, ikke godt nok til å gå helt til topps.

Om jeg gleder meg til sesongen? You bet :-D

3.oktober braker det løs med CL-håndball igjen. Eurosport2 er plassen, evt http://www.ehftv.com/

Som jeg nevnte i starten tror jeg ikke det er mange som bryr seg om dette, men skulle du, mot formodning, være en av dem som synes dette er topp, eller bare vil uttale deg om saken, er du hjertlig velkommen til å skrive en kommentar eller to.

Hjertesukk fra en lærer

Skoleåret 2009/10 er en drøy uke gammel, og allerede nå begynner frustrasjonen å stige. De av dere som aldri har virket som lærer antar umiddelbart at elevene har vært vanskelige og tøffe i tryne, og at det er dette som er grunn til min frustrasjon. Feil! Elevene er stort sett veldig bra og forårsaker generelt veldig lite frustrasjon. Det som skaper frustrasjonen er de som styrer over oss.

Til tross for min usedvanlig lave alder, har jeg faktisk i år gitt meg i kast med mitt 16. år som lærer. På den stunden har det skjedd mye i skoleverket. Det mest markante er den utpregede mistilliten som vises oss fra våre overordnede.

Mye av dette startet i 2001 da daværende Kirke- og undervisningsminister Trond Giske og Utdanningsforbundets leder Helga Hjetland kom til enighet om et "lønnsløft" for lærerne. Innbakt i dette lønnsløftet lå også kravet om mer undervisning samt mer binding av arbeidstiden. I forbindelse med inngåelsen av denne avtalen stod Trond og Helga smilende sammen, mens Helga H., på sin gråtkvalte sunnmørsdialekt, stolt predikerte at "me må synleggjera kva lerarane gjer...". Denne "synleggjeringa" er nå i ferd med å ta fullstendig knekken på oss. ALT skal dokumenteres og budsjetteres. Mer og mer tid blir bundet. Hele samfunnet hyler, lett akkompanjert at en skjelvende sunnmørsdialekt: Vi vil SE at lærerne faktisk gjør noe. Vi vil ha det dokumentert.

Og den beste måten å dokumentere dette på er gjennom å binde tid, mest mulig tid. Bunden tid er, for de uinnvidde, den tiden lærerne ikke står i klasserommet, men likevel må være til stede på skolen. Da jeg begynte lærergjerningen hadde vi bundet tid hver tirsdag etter at elevene hadde gått hjem. Da hadde vi et felles møte som alle lærerne måtte være på. Altså ca to timer bundet tid i uken. Nå har vi bundet tid fra 08.30 til 14.10 tirsdag, torsdag og fredag, samt fra 08.30 til 15.30 hver mandag og onsdag. Du kan selv prøve å regne ut hvor mange prosent den bundne tiden har gått opp. I tillegg blir vi nå pålagt hva vi skal gjøre i store deler av den bundne tiden. Vi kan f.eks. ikke planlegge fremtidige undervisningsopplegg eller rette prøver...

For en som aldri har stått i et klasserom kan dette virke helt kurant. Hva er problemet?

De er flere.

For det første er det bortimot umulig å gjøre noe fornuftig på jobb med 5-6 timer undervisning i bagasjen. Prøv selv å stå foran en klasse i 6 timer i strekk, der du i "pausene" mellom timene skal rydde bort forrige time og klargjøre eventuelle hjelpemidler til neste time. Ja, i tillegg har du kanskje vakt ute, pluss at tre elever skal snakke med deg om den leksa de ikke forstår helt. Når klokka passerer 14.10 og den siste elev har forlatt skolebygget er det ikke mye krefter igjen til å gjøre noe fornuftig. Det er ekstremt lite fruktbar bruk av tid å tvinge lærere til å bli værende på skolen halvanne time ekstra da. Enhver lærer er helt nødt til å bruke utallige timer på kvelder og i helger til for- og etterarbeid. Da har vi overskudd og energi. Da blir arbeidet vårt effektivt og fruktbart. Det blir det ikke fra 14.10 og utover...

For det andre; hvor motiverende er det for oss lærere å bli møtt med en skepsis i samfunnet, en skepsis som sier at vi tror ikke dere gjør en god nok jobb. Bevis det! Det eneste "folk flest" ser er to måneder sommerferie, høstferie, juleferie, samt vinter- og påskeferie. Dere har det så godt, vi bør i det minste kunne kreve at der "synleggjer" det dere holder på med den korte stunden i løp av året dere faktisk er på jobb.... Alt det andre, time etter time på kvelder og i helger, det ser de ikke, det vil de ikke vite noe om. Hva om et politisk parti nå i valgkampen faktisk gikk ut og sa at de vil gi større frihet til lærerne. Tenk om de ville sagt at de vil heve lærernes anseelse gjennom å vise tillit. Tillit til at lærerne faktisk gjør en god jobb med barna våre uten at de trenger å dokumentere alt. Nå sier politikerne at de vil heve lærernes anseelse gjennom å etterutdanne folk. Ja, det er sannelig et signal om tillit til dagens lærere... Dere er ikke gode nok nå, så vi må etterutdanne dere!

Så la oss nå se hva som kom ut av denne fantastiske avtalen Helga H. undertegnet en høstdag i 2001. Hva ble det av dette lønnsløftet til lærerne?

Det førte helt konkret til en time mer klasseromsundervisning i uken, mye mer bundet tid, samt mindre kontroll på bruken av den bundne tiden. Si meg, hvor mange der ute hadde gått med på å øke arbeidstiden uten å få mer lønn? Hvem hadde gått med på å holdes adskillig mye mer på jobb uten økonomisk kompensasjon? Kanskje var det ikke et lønnsløft da? Kanskje det bare var en stillingsutvidelse. Mer jobb, mer lønn. Og hva har skjedd i etterkant? Ved hvert eneste lønnsoppgjør etterpå har det blitt hylt høyt fra alle andre i offentlig sektor at vi kan ikke gi en krone ekstra til lærerne, for de fikk slikt et uhyggelig lønnsløft i 2001. Vi må utjevne dette først, før vi kan begynne å gi til lærerne igjen.

Konklusjon av Helga H.-avtalen i 2001: Permanent stillingsutvidelse, tidsbegrenset lønnsforhøyelse... Hurra for Helga. U rock my world!!!

En liten avsluttende kommetar angående lønn. Aftenposten skriver på lederplass etter at den omtalte avtalen fra 2001 er i boks at: "ingen lærere lenger kan regne seg som lavtlønnede. Det bør de da heller ikke være." Vel mine gode venner; hvor mange av dere har min ansiennitet, 5 års høyere utdanning og under 400.000 kr i året? Jeg bare spør...

Ferieslutt :-(

Akk og ve, nå er det slutt! Årets definitive høydepunkt, sommerferien, er så godt som over. Mandag 22.juni klokken 08.30 startet herligheten offisielt. Dette er 50 dager siden. Nå er det bare 1 igjen. Jeg kjenner at den vanlige mini-depresjonen er på vei. Akk og ve!
Men la oss skru tiden noen og 50 dager tilbake, til dagene like før herlighetens knopper åpnet seg. Hva tenkte undertegnede da? Var jeg yr og vill og desperat etter å få ferie? Nei, jeg var ikke det. Jeg hadde en relativt avventet holdning til det hele. Jeg var fylt med ambivalente følelser. Ambivalensen bunnet i flere ting. For det første, jeg misliker ikke jobben min. Som regel synes jeg det er helt ok å jobbe som ungdomsskolelærer. For det andre, og kanskje det som aller sterkest holdt noe av entusiasmen over å få ferie tilbake, så fort ferien er i gang er det mindre igjen av den. Faktisk er min favorittperiode dagene like før ferien begynner. Da er ferien innenfor rekkevidde, og jeg har samtidig ikke brukt opp noen ting. Jeg har samtlige 51 dager igjen. Hvis det i tillegg kommer en sky på himmelen når ferien har startet og alt ikke er perfekt en dag, føles det som an awful waste of time. Jeg kunne jo like gjerne vært på jobb, så kunne jeg tatt ferie når solen kom tilbake...
Når halve ferien er unnagjort, og det bare er drøye tre uker igjen, føles det som det er slutt. Det er ikke vits å finne på noe nå, vi skal jo snart på jobb igjen.
Og nå er vi altså der. Det er slutt på de late dagene, med å sove til 11.00 og ligge i sengen og lese hver natt til klokken 04.30. Det er over, plikten kaller. Og verst av alt, det er 314 dager til neste sommerferie :-(
Likevel, oppi traumene og depresjonen, her er et glimt av håp til alle dere slaver av noen lærere der ute; det er bare 55 dager til HØSTFERIEN :-)

tYRanniet

Noen ganger lengter jeg tilbake til nrk-monopolet, før tekst-tv og internett. Da fikk vi værmeldingen to ganger i døgnet, på slutten av Dagsrevyen og Kveldsnytt. I våre dager kan vi sjekke været jevnt og trutt hele tiden,og det er ikke bare morgendagens vær vi blir opplyst om, vi får vite prognosene 10 dager fremover. Yr.no og andre værtjenester på nettet holder oss jevnlig oppdatert. Dette er jo fint nok, men det fører også med seg enkelte problemer.

Spesielt nå, når sommerferien har satt inn og soltilbedelsen er på sitt heteset. Og for alt i verden, jeg har verdens beste kone (selv om de fleste mener at det er hun som har vært den heldige;-), men hun er desperat opptatt av været.

I dag for eksempel, da jeg satt på pc'en og sjekket siste rykter fra silly season, da brølte hun fra vaskerrommet (arbeidsfordeling som seg hør og bør...): Kjartan, kan du sjekka om de har forandra någe på Yr!!! Jeg stønnet og klaget litt, men blekket opp en ny fane, logget på Yr, og jo, godværete skal fortsette. Jeg brøler tilbake: Alt vel, godvær i sikte fremdeles! Svaret kom kjapt. Kan du sjekka Storm.no og me d sama. Bare for å se om de seie d sama. Jeg sukket tungt for meg selv, ergret meg litt over at det nå er flere minutter siden jeg fikk trykket Oppdater på facebook-siden min, men utførte ordre. Ops!! På Storm er det mye mer skyer. Litt mær sjyår på Storm, roper jeg tilbake til vaksekjelleren. HÆÆÆ!!???, kommer det kjapt tilbake. Litt mær sjy... JA; EG HØRRE KA DU SEIE!!! Men kossen e d muligt??? Kan du sjekka BBC åg me d sama???

O

Og slik går nå dagene. Av erfaring har jeg Yr.no, Storm.no og andre værmeldingstjenester liggende oppe som en fane døgne rundt. Da går det mye kjappere og meddele "hu i vaskekjellaren" eller "hu i bede" hvordan det ser ut på værfronten i dagene som kommer.

God sommer alle sammen, og lykke til med været!!

Twitter - hvorfor?

Et av de nyeste fenomenene i Web 2.0-sfæren er Twitter. Svært mange har hørt om fenomenet og endel har også testet det litt ut, uten at det har fått samme fotfeste i den gemene hop, som for eksempel Facebook. Selv er jeg en ivrig bruker av Twitter og vil i dette innlegget prøve å forklar hvorfor Twitter er bra.

Det har i mange nettaviser stått råd og vink for hvordan du BØR aggere i twittersfæren. Blant annet har vg-nett 11 gode Twitter-tips. Disse rådene, og for såvidt de aller fleste andre jeg har lest, strider sterkt mot den måten jeg benytter Twitter på. Stort sett alle råd her går på at DU skal være så aktiv og attraktiv som mulig. Målet ditt skal være å promotere deg og ditt, slik at du får mange følgere. Dette er fullstendig motsatt av hvordan jeg trakterer dette mediet. Jeg er ikke en spesielt spennende person. De som kjenner meg eller har kjent meg i en fjern fortid vil ha mye større glede av å være venn med meg på Facebook. Facebook er min personlige hjemmeside. Der kan jeg dele det jeg måtte ønske om meg selv med omverden. Skulle jeg har større trang til å meddele verden noe, er blogg det mest naturlige mediet. Twitter, et medium der du har kontakt med mennesker du aldri har hatt og aldri vil få noe personlig forhold til, er ikke egnet til selvpromotering for en (i et globalt perspektiv) fullstendig uinteressant person som meg. Konklusjonen jeg trekker, og som sikkert de fleste som ikke vedlikeholder tvitringen sin støtter, er at Twitter ikke er plassen for promotering for oss Isak Sellanrå'er. Det eneste jeg skriver på mine nøye tilmålte 140 tegn, er henvisning til denne bloggen hver gang det er et nytt innlegg.

Men hvorfor er jeg inne på Twitter hver eneste dag da, hvis jeg ikke gjør slik som "alle" nettavisene anbefaler? Mitt fokus er ikke på å få følgere, men å velge ut de jeg ønsker å følge. Twitter tillater, i motsetning til Facebook, at du følger alle du vil. Ønsker du å følge Demi Moore, så er det bare å gjøre det. Og det ER den virkelige Demi...

Dermed gjenstår det å finne personer som du synes er interessante. Folk som har noe å si. Personlig følger jeg Lance Armstrong. Kong Lance har gått så langt at han har innført pressenekt. Han nekter og snakke med pressen, men henviser dem heller til twitter-kontoen sin. Gjennom å følge Lance blir man så oppdatert, direkte fra kilden, om hva han f.eks. synes om dagens etappe i Giroen. I tillegg er det greit å følge folk som har blogger du har interesse av å lese. Personlig er jeg stor fan av den "pensjonerte" Aftenblad-journalisten Thor Bjarne Bore. Han kommer med mange spennende og interessante blogg-innlegg. Han følger jeg på Twitter, og hver gang han har skrevet et nytt innlegg på bloggen legger han ut en melding på Twitter om det.

Denne måten å tilnærme seg Twitter på blir på mange måter som å komponere sin egen nettavis. En nettavis der du selv kan velge hvilke nyheter du vil lese. Jeg kan velge å få alle nyhetene om Lance Armstrong, men slipper å lese om Paris Hilton sin siste medieflørt. Jeg kan se hva sentrumspolitikere mener om oljeleting i nord, men kan slippe å lese hva Siv Jensen mener om den samme saken. Jeg kan få alle toppsakene i nyhetsverden fra CNN, mens jeg slipper å skrolle forbi Fanthomas.

For meg handler først og fremst Twitter om å selektere ut den informasjonen jeg vil ha. I stede for å måtte hoppe mellom et lass med nettsider for å sjekke om det har skjedd noe nytt av interesse, kan jeg bare samle dem alle på Twitterkontoen min. Da får jeg vite det meste av det jeg ønsker, og så kan jeg manøverer meg videre på weben derfra.

Likevel; følg meg gjerne på www.twitter.com/KjaRy

Skap-musikk

Vi har alle noen sider vi er mindre stolte av. Av og til lar jeg meg, høyst ufrivillig, blende av Arsenals angrepsspill, andre ganger får jeg frysninger når L'poolfansen stemmer i You'll never walk alone. Dette er sider jeg har som jeg ikke er stolt av, men jeg velger å snakke åpent om dem likevel. På denne måten har vi det på de fleste områder i livet har jeg funnet ut. Pragmatismen lever i beste velgående, til tross for iherdige forsøk på å undertrykke den og leve etter idealene.

I dette blogginnlegget vil jeg åpne døren på gløtt til det skapet som inneholder musikk. Når det gjelder musikk toner jeg flagg ganske høyt. Tom Waits, Nick Cave, Pixies, Gogol Bordello, Wunderkammer(Jackman) og Violent femmes er artister jeg med stolthet nevner som favoritter når temaet kommer opp. Jeg indentifiserer meg med den typen musikk og jeg føler det forteller noe om meg som person når denne listen legges frem. Nå må jeg betone ganske kraftig at jeg ikke først og frems pynter meg med musikk, jeg nevner ikke disse gruppene/artistene fordi de passer profilen min, men faktisk fordi jeg liker dem best. Dette forhinder meg likevel ikke fra å like annen musikk også. Jeg vil gi eksempler på musikk jeg liker, uten at jeg nødvendigvis ønsker å identifisere meg med denne musikken. Skapfan? Ja, kanskje. Let's open the closet...

1) You are my sister - Antony and the Johnsons.
Transekongen på musikkmarkedet som synger at han er en liten gutt som vil vokse opp å bli en nydelig dame (Fra For today I am a boy). Han blir omtalt som en slags Boy George for det nye millenniet. Man trenger ikke doktorgrad i sosialantropologi for å skjønne hvorfor jeg kanskje ikke ønsker å bli indentifisert med denne musikken (musikeren), but hey, I like it!

2) A bar in Amsterdam - Katzenjammer.

Norsk jenteband! Jeg er ikke nødvendigvis fan av gruppa (har hørt dem alt for lite til å trekke noen konklusjoner her), men jeg liker denne sangen. Sjangermessig minner de litt om legendariske Wunderkammer, en slags sosialistisk rødstrømpe-tante til Pål Jackman & Co. Og hvorfor jeg ikke føler jeg kan identifisere meg med disse søte unge damene? De gir fra seg til vel mye rødvinsdrikkende-wannabeintelektuell-bestevestkant-fnisejente vibber. Litt to much for en jordnær(?), middelaldrende(!) mann med dype viker og voksende mage.

3) We're not gonna take it - Twisted sister.
Med en viss grad av stolthet kan jeg si at puddelrocken ble for min del lagt igjen på 80-tallet. Bon Jovi, Europe og White Lion var alle kassert og puttet i kassen "Pinlige pre-pubertale feiltagelser". Der har de ligget trygt, blitt tatt frem og ledd litt av innimellom, for så å bli stuet ned igjen. Likevel, enkelte sanger får det fremdeles til å bruse litt pubertalt i blodet mitt. Dee Sniders latterlige (men likevel kule) klassiker kommer i denne kategorien.

4) I want your love - Transvision vamp.
Dette er den tyngste innrømmelsen. I enkelte euforiske øyeblikk av nostalgi finner jeg frem til denne sangen på YouTube. Den übersexy, tyggegummirosa, trutmunnete frontfiguren Wendy James har fremdeles en viss dragning på meg. Det er ikke fint, det er ikke spesielt kult, det er ikke direkte poetisk heller, men det er nostalgisk på en forlokkende måte. I don't want your money honey, I just want your love...

Sånn! Det var jo ikke så ille?!
P.S. Det hadde vært kjekt om noen var frimodige og listet opp sin "skap-musikk" som kommentar til dette innlegget.

Kvinnelige forfattere

Jeg starter med en innrømmelse; den forrige hele boka jeg leste av en kvinnelig forfatter var nok sannsynligvis Anne Cath. Vestlys Knerten og lillebror eller noe i den duren. Jeg er altså ikke spesielt bevandret i litteratur skrevet av kvinner. Likevel har jeg i voksen alder alltid flagget høyt min aversjon mot kvinnelige forfattere. Jeg er glad i å lese god litteratur (som det forhåpentligvis kommer frem av mitt forrige innlegg), men jeg leser utelukkende bøker skrevet av menn. I dette lille innlegget skal jeg prøve å forklare hvorfor.

Først av alt må jeg få påpeke at jeg ikke ser ned på kvinner generelt. Jeg har stor respekt for enkelte kvinner, og skiller ikke mellom menn og kvinner på andre felt innen kulturen, som f.eks. musikk. Faktisk hadde jeg en postpubertal fase der jeg foretrakk kvinnelige vokalister. Blandt mine musikalske helter på den tiden kan nevnes Skin (Skunk Anansie), Beth Gibbons (Portishead), Dolores O'Riordan (Cranberries) og P.J. Harvey. Dette skriver jeg for å avkrefte eventuelle myter om meg som en kvinnefiendtlig mannsjåvinist.

Så til sakens kjerne, hvorfor leser jeg ikke kvinnelige forfattere?

Kvinnelige forfattere har en sentimental undertone i tekstene sine. Denne sentimentaliteten, som jeg finner meget patetisk, på kanten til utålelig, gjennomsyrer de aller fleste kvinnelige forfattere (tror jeg). Denne sentimentaliteten finnes ofte som emosjonelle beskrivelser av situasjoner. Situasjonen i seg selv er helt nøytral, men likevel preges teksten av denne (småkvalme) sentimentaliteten. Og dette er helt sikkert ikke bevisst. Dette er ikke et forsøk på å skrive en sentimental tekst. Det bare ligger i kvinnens natur. Østrogenet tyter ut, mot deres vilje. Og det er greit. Det må være sånn. Det er forskjell på menn og kvinner. Det skal være forskjell på menn og kvinner. Ahh, sier du og sukker, en ikke helt vitenskapelig analyse av ung Rypestøl der. Og der har du selvsagt helt rett. For dette handler ikke om vitenskap, dette handler om emosjoner. Og følelser er ikke vitenskap. De er subjektive og gjenstand for adskillig tolkning. Derfor kan ingen ta fra meg retten til å føle at kvinner føler for mye. For mye av dette ligger gjemt mellom linjene, der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Disse holdningne har selvsagt ført til mange festlige og opphetete diskusjoner opp gjennom tidene. Hver gang jeg havner i denne diskusjonen, skjer det med kvinner som føler seg forurettet og føler trang til å forsvare arten. Et stykke uti diskusjonen begynner litteraturanbefalingene og flagre. Les denne, hun skriver fantastisk! Denne må du absolutt lese, hvis ikke går du glipp av et mesterverk! Slik holder de på, disse forurettede sjelene. Nå siste, for bare noen dager siden, ble jeg anbefalt Jung Changs Ville svaner. Og ja, det kan godt være at jeg går glipp av noen supre bøker (dog jeg har min tvil), men det gjør jeg uansett. Hvordan i alle dager kan lille meg klare å lese alle de gode bøkene i verden skrevet av menn? Hvorfor skal jeg da kaste meg over all verdens bøker skrevet av kvinner i tillegg, for kanskje (dog jeg fortsatt har min tvil) å finne en bok av en kvinnelig forfatter som jeg faktisk liker? Nei, jeg har så ufattelig mange bøker igjen å lese av dyktige menn, at jeg vil nok holde meg langt vekke fra de kvinnelige forfatterne også i fremtiden...

Bøker til anbefaling

I dag, på Tau ungdomsskoles lærerrom, fikk jeg en utfordring jeg ikke kunne si nei til; lag en liste over de bøkene du mener bør leses. Jeg skulle gjøre et utvalg av de beste skjønnlitterære bøken jeg hadde lest og gi vedkommende denne listen. Det ble raskt klart for meg at det ville være an awful waste av gode litterære tips å bare gi dem til vedkommende. La meg heller laget et lite blogginnlegg om dette, så kan alle som vil benytte seg av de gode tipsene. Kanskje dere kan kommentere med å legge til deres favorittbøker også. Her er i alle fall min liste:

1) Brødrene Karamasov - Fjodor M. Dostojevskij.

Denne klassikern fra den store russiske mester leste jeg som 19-åring, mens jeg var i millitæret. Til den dag i dag er det nok den største leseopplevelsen jeg noen gang har hatt. Her blir det filosofert over dype, eksistensielle tema. Her er intriger. Her er litteratur på sitt aller beste. Boka er tykk og en smule krevende. Likevel vil jeg anbefale alle å titte litt inn i Dostojevskijs fatastsike verden. Du kan fort bli hektet.

2) Dommedagskrigen - Mario Vargas Llosa.

MVL er en av Latin-Amerikas største forfattere. Denne boken er magisk. Her fortelles det om en karrismatisk mann med uvanlige evner, som tiltrekker seg store folkemasser. En ekstremt velskrevet og bra bok.

3) 1984 - George Orwell.

Kanskje den mest kjente av fremtidsromanene. Orwell skrev boken i 1948 og skrev om det samfunnet han ser for seg i 1984. Boken er tydelig preget av samtiden den er skrevet i, et USA i McCarthy-tiden. Det er likevel en spennede og meget tankevekkende roman.

4) Vidunderlige nye verden - Aldus Huxley.

Denne boken, utgitt i 1932, faller i samme kategori som 1984. Her blir et fremtidssamfunn (år 2540 e.Kr. eller 632 etter Ford(som er den nye Messias)) beskrevet. Her berøres mange meget aktuelle problemstillinger som bioteknologi, reproduksjontknologi og ikke minst hvordan samfunnet blir hvis vi fjerner all motstand og bare ønsker konstant og ufravikelig lykke. Dette er en bok som virkelig får deg til å tenke. Beskriver ikke Huxley det samfunnet vi lever i nå? Og er vi blitt blinde for det?

5) Eselet så Herrens engel - Nick Cave.

En av vår tids største musikere har også skrevet en fantastisk roman. Bokens hovedperson er en tilbakestående ung mann som har prøvd å undertrykke alt det onde han opplever. Etterhvert blir det vanskeligere og vanskeligere for han å undertrykke det. Boken er mørk og burlesk, men samtidig spennende og velskrevet. En slags "Murder ballads" i maxiformat.

6) Kongen på fyllinga - Tristan Egolf.

Denne boka har endel likhetstrekk med "Eselet så Herrens engel". Også her møter vi en ung mann som er utstøtt av samfunnet og ønsker å hevne seg. I denne boka foregår hevnen på en litt mindre brutal måte. Hovedpersonene jobber som bosstømmer. Uten å si for mye, det blir Napoli-tilstander etterhvert. Meget underholdende lesing!

7) Historien om Pi - Yann Martel.

Før jeg leste boken fikk jeg vite at den handlet om en gutt som reiser i en liten båt over Stillehavet, fra Asia til Amerika, sammen med en mengde dyr, bl.a. en sulten tiger. Dette gjorde at jeg var meget skeptisk. Men alle mine bange anelser ble raskt gjort til skamme. Boken er drivende god skrevet, spennende og tidvis tror du at dette faktisk kunne skjedd.

8) Da Nietzsche gråt - Irvin D. Yalom.

Den amerikanske psykologen IDY lar oss få innsikt i psykoanalysen og psykoterapien. Denne undervisningen får vi gjennom en flott oppbygd, fiktiv, historie som innbefatter historiske størresler som Nietzsche og naturligvis Freud. Fabelaktig lesning!

9) Bestialitetens historie - Jens Bjørneboe.

Jens Bjørneboe er en av mine absolutte favoritter blant norske forfattere. Hans største mesterverk er etter min mening triologien Bestialitetens historie som består av de tre bøkne Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten. Her tar Bjørneboe for seg ulike tema og viser menneskenes ondskap. Både kirkens historie og den hvite manns herjinger gjennom historien får på pukkelen. Dette er noe av det beste som er skrevet av en nordmann, ever...

10) Latours katalog - Nikolaj Frobenius.

Nok en norsk roman som beksriver ondskapen. Latour en en ung gutt som ikke kan føle fysisk smerte. Han begynner å eksprimentere med andres smerte og blir også lakei hos den kjente Marki de Sade. Her får han fortsette å utforske smerten og ondskapen. Fantastisk norsk litteratur.

11) Seierherrene - Roy Jacobsen.

Det har kommet mange oppvekstromaner fra 68-generasjonen i Norge. Den mest kjente og bejublede er nok Saabye Christensens Halvbroren. Personlig liker jeg Seierherrene av Roy Jacobsen bedre. Dette er en bok om Norge under Gerhardsen. Det sosialdemokratiske Norge er på sitt sterkeste. Dette er en feel-good bok som pirrer nostalgien og får deg til å skratte høyt. Roy Jacobsen er en av norges absolutt beste forfattere.

12) Markens grøde - Knut Hamsun.

Også blant de norske må vi ha med en virkelig klassiker. Denne boken står som en milepæl i Hamsuns forfatterskap. Boken forteller om den meget nøysomme og hardt arbeidene Isak Sellanrå. Dette er mannen som møter motstand hver dag, men likevel bøyer nakken og jobber på. Isak vet at ingenting kommer av seg selv. Her må det jobbes. Den ene utfordringen avløses av den andre, men Isak bøyer bare nakken og jobber enda hardere. Dette blir han belønnet for. Av de gamle norske klassikerne er den i særklasse. En meget lesverdig bok.

Ekstra: The cocka hola company - Abu Rasul

Dette er IKKE en allmenn bokanbefaling, mer et ekstratilbud til "the special one", mannen som utfordret meg til dette. Jeg tror nemlig han vil like denne, en smule sære, boken. Her slipper Abu Rasul aka Matias Faldbakken alle hemninger i en grov, sær og tidvis hylende morsom bok.

Hva mener du? Ris eller ros? Din liste? Det hadde vært kjekt om noen andre satt opp sine favoritter her.

God bok!

Fra Juster til Granneman på en vinter

Hele mitt liv har jeg vandret rundt som en kroppslig blåkopi av Leif Juster. Mye i høyden og lite i bredden og vidden. Jeg har aldri fundert videre over det. Det var liksom bare slik det skulle være. Jeg kunne spise det jeg måtte ønske, når jeg ville og jeg kunne være så inaktiv som det passet meg. Nålen på badevekten stod stille og BMI'en ballanserte stødig lavt på 20-tallet. Hvis jeg ønsket, og det gjorde jeg både titt og ofte, kunne jeg unne meg en Grandiosa til kveldsmat i 23.00-tiden. Når ungene var i seng var det ofte frem med chipsposen supplert med sukkervann tilsatt kullsyre. Det var herlige tider.

I min 33 vinter på denne usle planet begynte det imidlertid å skje meget uforutsett ting. Badevektnåla begynte å krype oppover i faretruende tempo, og, i og med at jeg ikke vokser mer i høyden, BMI'en vokste proposjonalt med den. Før jul blåste jeg det vekk. Med en liten latter konstanterte jeg at jeg begynte å bli voksen og få litt "pondus". I mitt stille sinn var jeg overbevist om at denne skavanken var av forbigående karakter, som en annen svineinfluensa. Julen kom og julen gikk. Litt sørvestlandssnø (slaps?) gjestet oss, BMI'en steg og gamle matvaner var fremdeles vonde å vende. Takket være den globale oppvarmingen kommer våren tidligere og tidligere, så en vårdag tidlig i april var det på tide å gjøre noen lettelser i vintergarderoben. Kanskje det holdt med en tynn liten t-skjorte på seg i dag? Men akk og ve, hva skuet mitt øye. Inntullet i varme vinterplagg vinteren gjennom hadde det vokst fram en kul på mitt engang så slanke legeme. Jeg hadde sett at vekten gikk opp. Fruen hadde selvfølgelig ikke unnlatt å kommentere det heller, men det hadde på mange måter bare vært tall. Helt til denne deilige vårdagen i april. Da gikk det virkelig opp for meg at jeg var kommet i en ny fase i livet mitt. Jeg holdt på i bli feit! Jeg hadde gått fra å se ut som Leif Juster til å se ut som Elisabeth Granneman på en liten vinter! Nåja, helt Granneman var det nå ikke. Mer en Leif Juster i 6.måned.

I tiden fra erkjennelsen tok meg og fram til nå har jeg gjort som folk gjør når de ser kroppen ese i feil proposjoner; legge gode planer og unngå å sette dem ut i live. Det er en liten djevel som kryper rundt i hodet mitt og hvisker: "Feit og lykkelig! Feit og lykkelig!" Og det ille er at jeg begynner å bli komfertabel med dette stemmen. Til tross for at BMI'en min p.t. er 25,2 og dermed sniker seg inn i kategorien "Overvektig", er jeg tilfreds med situasjonen. Det er en tid for alt. En tid for å være Leif Juster og en annen tid for å være Elisabeth Granneman...

VG nett

I mange år nå har http://www.vg.no/ vært det nettstedet jeg besøker oftest. Stort sett hver gang jeg setter meg ved pc'en sjekker jeg her for å se om det er noe nytt som har skjedd i verden. Nå er det imidlertid nok! Jeg orker ikke mer!

Det har aldri vært noen stor hemmelighet at vg-nett er overfladisk og vel så mye i underholdningsbransjen som i nyhetsformidlingsbransjen. Opp gjennom tidene har vi måttet lide oss gjennom den ene pinlige artikkelen etter den andre. Men det har vært ok. Du vet hva du får; litt nyheter og litt hjemmesnekra underholdning. De siste ukene har det likevel vært så ille at jeg har fått nok. Både nyhetsdekningen og underholdningsverdien er nå så svak at jeg snarest konverterer til et annet nettsted for å få den kjappe og enkle nyhetsoppdateringen.

Den utløsende faktoren er vg-nett sin dekning av Svineinfluensa. En lett mini-pandemi som knapt nok er verre enn en vanlig influensa, har blitt hauset opp som den nye Svartedauden. Hvis ikke folk skulle dø av svinepesten, skulle de i alle fall dø av angst... Med krigstyper har de spredd budskapeet om DØD og ELENDIGHET. Folk kommer til å DØ! La meg ta noen få eksempler: Vaksine fungerer ikke mot svineinfluensa, - 13.000 døde av svineinfluensa, Frykter tomme medisin-lager, Folkehelseinsituttet: - Folk vil dø også her. Dette er bare et lite utvalg av artiklene som har blitt slått stort opp de siste ukene. Detter er kynisk utnytting av nyheter for å skape sensasjoner og få flere treff på sidene sine. At de etterhvert har prøvd å nyansere bildet noe med noen litt mer beroligende artikler hjelper lite. Vg-netts dekning av Svineinfluensa står dessverre til stryk.

Samtidig som nyhetsdekningen er svak, er underholdningene de forsøker å sprite opp siden med direkte pinling. Etter at jeg i lang tid har prøvd å overse Julebruskongen (og klart det) får jeg en ny utfordring når Fanthomas dukker opp. En latterlig, hjemmesnerkra karikatur av medieyndling og kjendishomse Jan Thomas. Spar meg!

Dermed er det offisilet. Jeg er en konvertitt. Aftenbladet på nett og Nettavisen.no dere har fått en ny flittig bruker :-)

Antipati

Engasjement er viktig. Dette gjenspeiler seg ofte i ting vi liker, men like ofte i ting vi misliker. Her kommer et lite innlegg om ting jeg har motvilje mot. Det bunner ikke i ondskap, men rett og slett for å balansere opp det jeg sympatiserer med. Engasjement preges vel så ofte av antipati som av sympati. Her er min lille antipatiliste:

Kvinner "alle" elsker:

1) Tone Damile Aaberge. Hun er søt, hun er flink og hun er koselig. "Alle" liker TDAa, bare ikke jeg. Hun topper ofte lister over norges vakreste kvinner, den flest menn i Norge vil gifte seg med osv. Personlig synes jeg hun er en tilgjort ung jente som er litt for "høy på seg selv". Eg e så naturrrleg, eg elskarrr syltetoy frå bygda mi. Jeg vil spy! TDAa, du topper antipatilisten min over kvinner i Norge "alle" elsker.

2) Liv Grete Skjelbreid Poiree. Jeg elsker sport, og ser alt for mye av det på TV. Men jeg får "kulå" når LGSP sitter som sidekommentator i skiskyting og skal kose seg inn i hjertene til idrettsglade nordmenn. Her gjelder mye av det samme som med TDAa. Hun er ei ekte bygdejente, en slags Synnøve Solbakken som vi bare må elske. Not me! Når hun ler og snakker om Raphaelen sin, kjenner jeg nok en gang magesyren stige til faretruende høyder. Gi meg heller Tora Berger, en ekte og ikke-tilgjort bygdetulling.

3) Guri Schanke. Før var jeg bare kona til Øyvind Blunch, nå er jeg den nydeligste, mest veltrente og koooseligste noen-og-førti åringen i kongeriket. Endelig skinner rampelyset på meg. Endelig får jeg min velfortjente del av oppmerksomheten. NOT! Faren min såg meget uforstående på meg en gang jeg nevnte min antipati for dette kjøttstykket, så her faller eplet LANGT fra stammen. Sorry Guri, u suck!

Fotballag:

Dette er en småkjedelig liste. Som Manchester United-supporter er det naturlig at jeg "hater" noen av de andre topplagene. Det er likevel to lag som må nevnes:

1) Arsenal. Opphavet til antipatien er litt spesiell. Som 10-åring samlet jeg på fotballklister. Jeg hadde en album med alle lagene i, den gang, 1.divisjon i England. Uten påvirkning utenfra, og uten at Arsenal hadde gjort noe spesielt for å fortjene det, begynte jeg å hate dette laget. Hovedgrunnen var Graham Rix. Don't know why, men jeg tålte bare ikke trynet (på fotballklisterkortet) på denne karen. Dette projiserte jeg over på resten av laget, og har siden 1985 hatet dem som pesten. Rivaliseringen mellom dem og United på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, samt at hele svigerfamilien min er innbitte gooners har bare forsterket antipatien.

2) Liverpool. Enkelt, they suck! Og så har de verdens mest patetiske supportere (i Norge). De har trodd hver sesong siden 1990 at de skulle ville ligaen. Å hate Liverpool føles nesten som å sparke noen som ligger nede, og det er jo ikke fint, men hey, ingen er perfekte :-)

Folkeslag (knyttet til geografi):

1) Svensker. Jeg misliker ikke landet Sverige, men jeg kan stort sett ikke fordra svenker. Det er noe arrogant og elitistisk over dem, spesielt overfor nordmenn. Det virker som de gjør så godt de kan med å ikke vise det, men lar det likevel skinner gjennom at de er bedre enn oss. 1814 til 1905 ligger som et teppe over det hele. De føler seg overlegne, men sliter litt med feigheten under 2.verdenskrig og mangelen på olje. Dette gjør at de, ubevisst(?), føler at de må heve seg over oss "bønder i fra nord". Jeg må innrømme det, sjeldent har jeg frydet meg mer enn da Jørgen Brink gitt rett i veggen...

2) Østlendinger. Kan, som svenskene, oppsummeres i to ord: arrogante og elitistiske. Alt nord for Sinsenkrysset er bønder og noksagter som ikke forstår helt hvordan det virker i den virkelige verden. Dette gjelder i høyeste grad også for innflyttede østlendinger. Thats why we hate Enga!

3) Tyskere. Harald "Toni" Schumacher er inkarnasjonen av det tyske folket. Ja, også Modern Talking. Nuff said! Need I say more?

Listen kunne, og kanskje burde, vært mye lengre. Men vi får ta resten en annen gang. Jeg vil likevel prøve meg med en slags konklusjon på det hele. For hva er det som frembringer denne antipatien hos meg? Finnes det en fellesnevner?

Jeg tror mye bunner og grunner i at man ikke skal prøve for hardt. Enten har man det eller så har man det ikke. Og har man det ikke, skal man ikke gi inntrykk av at man har det. Hvis man er kulest, best, flottest eller smartest trenger man ikke jobbe for å spre dette budskapet. Folk ser det uten at det må karikeres. Tone D.Aa; du trenger ikke jobbe så hardt for både å fremstå som urban og folkelig. Hvis du er det, vil folk oppdage det uten at du strever med å vise det. Liverpoolfans; hvis dere er best, så vinn Premier League, i alle fall en gang... Svensker; Gustav Wasa er død. For lenge siden. Dere er ikke lenger en stormakt. Dere er små og provinsielle, men likevel bra nok. Face it!

DIXI!

Mvh en meget ydmykt, provinsiell og naturlig folkelig mann i glasshus.

Tett i toppen

I går kveld satt jeg og så på Miami Masters i tennis. Det var kvartfinalen mellom Nadal og Del Potro som stod på agendaen. En fabelaktig match, der verdensener Nadal ble slått av nr 6 i verden. Da slo tanken meg; har det noen gang vært tettere og høyere kvalitet i toppen? Er vi nå inne i den perioden i tennishistorien når det er vanskeligst å hevde seg? Jeg er veldig klar over at det er umulig å sammenligne dagens tennis med det som ble vist av Borg, McEnroe og de gutta tidlig på 80-tallet. Tennisen har, som alle andre idretter, utviklet seg enormt. Likevel drister jeg meg til påstanden om at det aldri har vært tettere, mer spennende og høyere kvalitet i tennisverden.

La oss se litt på gutta som dominerer ATP-rankingen for tiden:

1) Rafael Nadal: 22 åringen fra Mallorca var gutten som ble spådd å bli tidenes beste tennisspiller som aldri ble nr 1 i verden. Nå er han likevel det, og med relativt god margin. "King of clay" har nå vunnet Grand Slam titler på alle underlag. Han utvikler seg hele tiden og blir av mange reknet som den beste idrettsøveren i verden for tiden, uansett idrett.

2) Roger Federer: Sveitseren blir av de fleste ansett å være tidenes beste og mest komplette tennisspiller. Han mangler bare en Grand Slam på å tangere Pete Sampras utrolige 14 titler. Hadde det ikke vært for en viss nåværende verdensener hadde han vært forbi for en god stund siden.

3) Novak Djokovic: Den meget talentfulle serberen har innehatt tredjeplassen på rankingen i lengre tid nå. Foreløpig har han bare en Grand Slam-skalp i beltet, men mye tyder på at han vil fortsette å dominere tennisen i årene fremover. Han har også vist overtrufne evner i å imitere sine motstandere.

4) Andy Murray: Skotten er spillern britene har ventet på. Endelig kan de få en spiller som igjen vinner Grand Slam titler. Mange spår at det blir han som tar førsteplassen fra Nadal. Kan han gjøre det allerede i årets sesong?

Dette er de fire store for tiden. I tillegg er det endel meget sterke spillere i sjiktet like bak. Davidenko og Roddick er spillere som har vært med en god stund, men som fremdeles gjør en solid figur. Av unge og fremadstormende spillere må nevnet Del Potro holdes frem, sammen med Verdasco og Tsonga.

Dette knippet med spillere gjør at jeg gleder meg til hver eneste ATP turnering, og min ringe mening er at det aldri har vært mer spennende og interessant å følge topptennisen.

Mitt lille wunderkammer

Et wunderkammer er et kabinett av kuriositeter. Slik ønsker jeg også at denne bloggen skal fremstå. Den skal være mitt lille kabinett, der jeg kan lire av meg det jeg måtte ønske, uavhengig av tema. Dette er ikke en nyhetsblogg. Det er ikke en sportsblogg. Det er ei heller noen skoleblogg, litteraturblogg, moteblogg eller musikkblogg. Men jeg kommer helt sikkert til å blogge om det meste av dette. I tillegg kommer den, som i et wunderkammer fra renessansen, til å inneholde "objekter som ennå ikke er klassifisert og definert". Let the show begin...