Skap-musikk

Vi har alle noen sider vi er mindre stolte av. Av og til lar jeg meg, høyst ufrivillig, blende av Arsenals angrepsspill, andre ganger får jeg frysninger når L'poolfansen stemmer i You'll never walk alone. Dette er sider jeg har som jeg ikke er stolt av, men jeg velger å snakke åpent om dem likevel. På denne måten har vi det på de fleste områder i livet har jeg funnet ut. Pragmatismen lever i beste velgående, til tross for iherdige forsøk på å undertrykke den og leve etter idealene.

I dette blogginnlegget vil jeg åpne døren på gløtt til det skapet som inneholder musikk. Når det gjelder musikk toner jeg flagg ganske høyt. Tom Waits, Nick Cave, Pixies, Gogol Bordello, Wunderkammer(Jackman) og Violent femmes er artister jeg med stolthet nevner som favoritter når temaet kommer opp. Jeg indentifiserer meg med den typen musikk og jeg føler det forteller noe om meg som person når denne listen legges frem. Nå må jeg betone ganske kraftig at jeg ikke først og frems pynter meg med musikk, jeg nevner ikke disse gruppene/artistene fordi de passer profilen min, men faktisk fordi jeg liker dem best. Dette forhinder meg likevel ikke fra å like annen musikk også. Jeg vil gi eksempler på musikk jeg liker, uten at jeg nødvendigvis ønsker å identifisere meg med denne musikken. Skapfan? Ja, kanskje. Let's open the closet...

1) You are my sister - Antony and the Johnsons.
Transekongen på musikkmarkedet som synger at han er en liten gutt som vil vokse opp å bli en nydelig dame (Fra For today I am a boy). Han blir omtalt som en slags Boy George for det nye millenniet. Man trenger ikke doktorgrad i sosialantropologi for å skjønne hvorfor jeg kanskje ikke ønsker å bli indentifisert med denne musikken (musikeren), but hey, I like it!

2) A bar in Amsterdam - Katzenjammer.

Norsk jenteband! Jeg er ikke nødvendigvis fan av gruppa (har hørt dem alt for lite til å trekke noen konklusjoner her), men jeg liker denne sangen. Sjangermessig minner de litt om legendariske Wunderkammer, en slags sosialistisk rødstrømpe-tante til Pål Jackman & Co. Og hvorfor jeg ikke føler jeg kan identifisere meg med disse søte unge damene? De gir fra seg til vel mye rødvinsdrikkende-wannabeintelektuell-bestevestkant-fnisejente vibber. Litt to much for en jordnær(?), middelaldrende(!) mann med dype viker og voksende mage.

3) We're not gonna take it - Twisted sister.
Med en viss grad av stolthet kan jeg si at puddelrocken ble for min del lagt igjen på 80-tallet. Bon Jovi, Europe og White Lion var alle kassert og puttet i kassen "Pinlige pre-pubertale feiltagelser". Der har de ligget trygt, blitt tatt frem og ledd litt av innimellom, for så å bli stuet ned igjen. Likevel, enkelte sanger får det fremdeles til å bruse litt pubertalt i blodet mitt. Dee Sniders latterlige (men likevel kule) klassiker kommer i denne kategorien.

4) I want your love - Transvision vamp.
Dette er den tyngste innrømmelsen. I enkelte euforiske øyeblikk av nostalgi finner jeg frem til denne sangen på YouTube. Den übersexy, tyggegummirosa, trutmunnete frontfiguren Wendy James har fremdeles en viss dragning på meg. Det er ikke fint, det er ikke spesielt kult, det er ikke direkte poetisk heller, men det er nostalgisk på en forlokkende måte. I don't want your money honey, I just want your love...

Sånn! Det var jo ikke så ille?!
P.S. Det hadde vært kjekt om noen var frimodige og listet opp sin "skap-musikk" som kommentar til dette innlegget.