Fra Juster til Granneman på en vinter

Hele mitt liv har jeg vandret rundt som en kroppslig blåkopi av Leif Juster. Mye i høyden og lite i bredden og vidden. Jeg har aldri fundert videre over det. Det var liksom bare slik det skulle være. Jeg kunne spise det jeg måtte ønske, når jeg ville og jeg kunne være så inaktiv som det passet meg. Nålen på badevekten stod stille og BMI'en ballanserte stødig lavt på 20-tallet. Hvis jeg ønsket, og det gjorde jeg både titt og ofte, kunne jeg unne meg en Grandiosa til kveldsmat i 23.00-tiden. Når ungene var i seng var det ofte frem med chipsposen supplert med sukkervann tilsatt kullsyre. Det var herlige tider.

I min 33 vinter på denne usle planet begynte det imidlertid å skje meget uforutsett ting. Badevektnåla begynte å krype oppover i faretruende tempo, og, i og med at jeg ikke vokser mer i høyden, BMI'en vokste proposjonalt med den. Før jul blåste jeg det vekk. Med en liten latter konstanterte jeg at jeg begynte å bli voksen og få litt "pondus". I mitt stille sinn var jeg overbevist om at denne skavanken var av forbigående karakter, som en annen svineinfluensa. Julen kom og julen gikk. Litt sørvestlandssnø (slaps?) gjestet oss, BMI'en steg og gamle matvaner var fremdeles vonde å vende. Takket være den globale oppvarmingen kommer våren tidligere og tidligere, så en vårdag tidlig i april var det på tide å gjøre noen lettelser i vintergarderoben. Kanskje det holdt med en tynn liten t-skjorte på seg i dag? Men akk og ve, hva skuet mitt øye. Inntullet i varme vinterplagg vinteren gjennom hadde det vokst fram en kul på mitt engang så slanke legeme. Jeg hadde sett at vekten gikk opp. Fruen hadde selvfølgelig ikke unnlatt å kommentere det heller, men det hadde på mange måter bare vært tall. Helt til denne deilige vårdagen i april. Da gikk det virkelig opp for meg at jeg var kommet i en ny fase i livet mitt. Jeg holdt på i bli feit! Jeg hadde gått fra å se ut som Leif Juster til å se ut som Elisabeth Granneman på en liten vinter! Nåja, helt Granneman var det nå ikke. Mer en Leif Juster i 6.måned.

I tiden fra erkjennelsen tok meg og fram til nå har jeg gjort som folk gjør når de ser kroppen ese i feil proposjoner; legge gode planer og unngå å sette dem ut i live. Det er en liten djevel som kryper rundt i hodet mitt og hvisker: "Feit og lykkelig! Feit og lykkelig!" Og det ille er at jeg begynner å bli komfertabel med dette stemmen. Til tross for at BMI'en min p.t. er 25,2 og dermed sniker seg inn i kategorien "Overvektig", er jeg tilfreds med situasjonen. Det er en tid for alt. En tid for å være Leif Juster og en annen tid for å være Elisabeth Granneman...