Min musikalske vandring, år for år. Del 3.

Tredje og siste del i denne musikalske vandringen begynner med den ubestridte musikkongen.
Stedet er Tau ungdomsskole. Min kollega Aud Grostøl og jeg diskuterer musikk med noen elever. Elevene spør oss hvilken musikk vi liker. Både Kaizers (ennå ukjent for elevene) og Nick Cave blir nevnt av både Aud og meg. Men så sier plutselig Aud at "ja, også Tom Waits, han er også bra". Tom hvem, tenker jeg. Kan dette være noe for meg? Dette var før både youtube og spotify, så jeg reiste til Stavanger, gikk inn på Platekompaniet og kjøpte, uhørt, to cder av Mr Tom Waits, Closing Time og Rain Dogs. Det forandret ALT!!!

2003 (28år) - Lucky day, Tom Waits.

Jeg kunne fylt mange blogginnlegg om mitt forhold til Mr Waits, men jeg får ta kortversjonen her. Han har alt. Ingen er så råe, så brutale og så voldsomme, men samtidig så sarte, følsomme og melodiøse som han. Ingen går kulere, danser kulere, gir kulere intervjuer. Tom Waits, ingen over, ingen i nærheten faktisk.

2004 (29år) - Erl könig, Wunderkammer.

(Meg bekjent finnes det kun en video av denne sangen, og den ligger på min facebookside, filmet av undertegnede på Tou scene. Sjekk den ut på https://www.facebook.com/photo.php?v=10150221549416262&set=vb.599836261&type=2&theater )

Dette er Norges beste band Punktum! Pål Jackman &Co har dessverre ikke gitt ut mer enn noen få album, men disse anbefaler jeg på det varmeste, hvis dere klarer å spore dem opp. Heldigvis gir de fremdeles en konsert i ny og ne. Jeg har fått overvære to. Jeg går gjerne på flere.

2005 (30år) - Because of, Leonard Cohen.

En haug med artister har naturligvis blitt silt bort i prosessen med å lage denne musikalske vandringen. Mange som nok burde vært med. En av dem som kanskje burde kommet lenge før er Leonard Cohen. Da passer det greit at han i 2005 ga ut nok en liten perle, slik at han ytes rettferdighet og kommer med.

2006 (31år) - You are my sister, Antony and the Johnsons.

Androgyne Antony. Stemmen. Melodiene. Jeg lyttet utallige timer på dette i 2006 og kanskje litt i 2007. Forsvant så helt ut av mitt musikalske landskap. Tid for come-back??

2007 (32år) - Start wearing Purple, Gogol bordello.

Gypsypunk(sigøynerpunk) av aller høyeste kvalitet. Dette var et band som virkelig slo meg i bakken da jeg oppdaget dem. De har mange bra plater. Mine to favoritter er det undervurderte debutalbumet "Voi-la intruder" og gjennombruddsplata "Super Taranta!".

2008 (33år) - Winter, Stonefish brigade.

Det skal ikke stikkes under en stol at det å ha vært kollega med både Mr Stone (Jon Eirik Steinstø) og Mr Fish (Morten Fiskå) i en årrekke har påvirket dette valget. Likevel, dette er bra musikk, og jeg har lyttet mye på dem, særlig førsteplata "Lay Down Your Arms". (NB! De er på spotify).

2009 (34år) - A bar in Amsterdam, Katzenjammer.

2009 var det desidert vanskeligst året i denne gjennomgangen. Jeg må vel innrømme at det var få nye artister og band som ble oppdaget, og at det gikk mye i det gamle (les Tom Waits). Likevel ender jeg opp med A bar in Amsterdam her. Ikke fordi jeg har hørt mye på Katzenjammer, men fordi det var en av få nye sanger det året jeg faktisk hørte på.

2010 (35år) - Finding gold, Christel Alsos.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men dette føles som en guilty pleasure. Jeg burde ikke føle noen form for skam over å høre på dette, for det er jo veldig bra. Kanskje det er det at det krasjer en del med det folk indentifiserer med min musikksmak (og at jeg, nesten i skjul, har hørt veldig mye på henne).

2011 (36år) - Borgerskapets utakknemlige sønner, Honningbarna.

 

I 2010 slo dette nydelige bandet fra Kristiansand gjennom med brask og bram. Jeg digget dem fra første gang jeg hørte det. Det er punk og det er sterke meninger. Som samfunnsfaglærer setter jeg stor pris på unge mennesker med sterke meninger, uavhengig av om jeg er enig med dem. Jeg vet dette er å banne i kirken, men deres versjon av "Noen å hate" er kanskje enda tøffere enn Raga sin original.

2012 (37år) - Sån av Salve, Tønes.

Den siste sangen blir fjorårets STORE sang (og plate). Tønes kunne selvfølgelig kommet på et mye tidligere tidspunkt, kanskje i det vanskelige 2009(?), men aldri har Tønes vært bedre enn på "Sån av Salve".

Der var vi i mål. Mange nevnt og mange glemt, men jeg føler likevel at dette har gitt en noenlunde korrekt fremstilling av min vandring gjennom populær(og mindre populær)musikken gjennom 37 1/2 år. Jeg har ikke skrevet noe for 2013 enda. Kanskje noen av dere som leser dette kan komme med noen gode forslag til hva som bør være sangen for 2013.

Snakkas!

Min musikalske vandring, år for år. Del 2.

Del 2 starter med et av de viktigste øyeblikkene i min musikalske vandring. De lærde strides om dette skjedde i '91 eller '92. Faktum var at jeg gikk i 9.klasse. Det var slutten av en håndballtrening i Riskahallen, og jeg snakket musikk med ett år eldre Marius Jansen, som hadde begynt på videregående. Han hadde fått en opptakskassett fra en i klassen med et band som jeg burde høre på. Bandet var Violent femmes, plata var "Why do birds sing?", langt i fra deres beste fant jeg etter hvert ut, men jeg ble umiddelbart solgt.

1992 (17år) - Add it up, Violent femmes.

Violent femmes, den dag i dag topp tre gruppe/artist for meg.

1993(18år) - True happiness this way lies, The The.

Jeg likte fremdeles musikk med trøkk og støy, men Violent femmes-forelskelsen hadde åpnet øynene mine for andre typer musikk også. Da jeg ble introdusert for Matt Johnsons genialitet i gruppa The The falt flere brikker på plass. Albumet "Dusk" er et mesterverk, og et must for alle musikkelskere (synes nå jeg).

1994 (19år) - The end, The Doors.

På videregående går jeg inn i 60-70-talls modus. Jeg er meget fascinert av hippiebevegelsen, noe jeg alt hadde fått snusen av da jeg ble hekta på Janis Joplin i 7.klasse. Det var likevel først på videregående dette slo ut i full blomst, og den viktigste grunnen til dette var Jim Morrison. Jeg skrev særoppgave der jeg oversatte og tolket tekster skrevet av han og det kan nevnes som en kuriositet at russebilen vår i '94 het "The end".

1995 (20år) - Hey you, Pink Floyd.

Midt på 90-tallet begynte jeg å diskutere musikk med min gode venn Leif Lauvås. Han var noen år eldre enn meg, og det fantastisk med han var at han hadde kun platespiller og hadde aldri hatt verken kasettspiller eller cd-spiller. Han hadde en haug med lp-plater, men knapt en eneste var utgitt etter 1980.  Dette var som musikkopplæringen av den kule storebroren jeg aldri hadde hatt. Jeg ble introdusert for fantastisk mye bra musikk. Størst av alt, Pink Floyd.

1996 (21år) - Starman, David Bowie.

Retroeventyret fortsatte noen år til. For meg hadde David Bowie vært synonymt med "Lets Dance" og forfeilet 80-tallsmusikk. Den androgyne Ziggy Stardust-karakteren endret kraftig på det bildet.

1997 (22år) - Roads, Portishead.

Etter en lengre periode med utforsking av fordums storhet, ble jeg igjen innhentet av samtiden, og denne samtiden het Beth Gibbons og Portishead. Jeg kjøpte Dummy-albumet og spilte det nesten i fillebiter.

1998 (23år) - Lay me low, Nick Cave.

Jeg nevnte at Violent femmes kommet på all-time topp 3 listen min. Der krangler de om plassen med denne karen. Nick Cave, en av de aller størst gjennom alle tider. Anbefaler også de som måtte like hans mørkeste og mest groteske tekster å lese hans fantastisk bok "Eselet så Herrens engel". ("Bunny Monroes død" kan dere godt styre unna).

1999 (24år) - Amsterdam stranded, Midnight Choir.

 

Fra Nick Caves melodiøse mord og pompøsitet til Norges beste stemme. Paal Flaata synger som ingen andre nordmenn verken før eller etter.

2000 (25år) - Rid of me, PJ Harvey.

Når man entrer Nick Caves verden, er det nesten uunngåelig å ikke møte på den spede eks-kona hans. Den lille dama med den store stemmen. Få ting er kulere enn denne spurven av ei dame, alene på en gigantisk scene, kun akkompagnert av sin egen bass. PJ, du blir ikke "rid of me" med det første.

2001 (26år) - River man, Nick Drake.

I 2001 var jeg lett opprømt over en ny norsk gruppe, Kings of convenience og deres blodferske album "Quiet is the new loud". Dette snakket vi om på jobb, da en kollega av meg, 10 år eldre Hans Petter Drangsholt nevnte at han kanskje hadde noe jeg ville like. "Jeg skal brenne en cd til deg" sa han. Dagen etter fikk jeg en av mine aller første brente CD-plater. Nick Drakes "Five leaves left". Etter det ble Kings of convenience mer "quiet" og mindre "the new loud".

2002 (27år) - Resistansen, Kaizers orchestra.

I 2001 slapp Rogalands nest største band gjennom historien sitt første album, og for et album det var. Jeg så et intervju med Janove og gutta på lørdagsrevyen(?), og var tidlig ute som "Ompa til du dør"-fan. Likevel, etter kort tid mistet jeg gnisten og har ikke hatt noe forhold til Kaizers, før det siste året, da jeg igjen har fått opp øynene for bandet gjennom Violeta-trilogien.

Der ender del 2 av denne kronologiske gjennomgangen av musikklivet mitt, men følg med del 3 er under oppseiling, og da starter vi med den største av dem alle.

Stay (more) tuned!

Min musikalske vandring, år for år. Del 1.

Helt siden jeg var en liten gutt har jeg hatt et relativt lidenskapelig forhold til musikk. Ikke gjennom å traktere noen instrumenter selv, og å synge har jeg stort sett kun gjort i dusjen, men jeg har lyttet. Lyttet og digget.
Fra mine første musikalske favoritter og frem til i dag har smaken naturlig nok variert en del. Dette blogginnlegget har som hensikt å gi en reise gjennom det musikalske landskapet jeg har vandret i, i de ulike periodene av livet. Noen ting er jeg mer stolt av enn andre, for å si det mildt.
Kriteriene er enkle:
1) En gruppe/artist kan kun forekomme en gang.
2) Sangen skal på best mulig måte representere musikken jeg lyttet på dette spesielle året.

Here we go!

1981 (6år) - Det var en gang, Trond Viggo Torgersen.

 

 

 

Jeg var stor fan av Trond Viggo som barn, og dette var favorittsangen over alle favorittsanger.(Her fremført en del år seinere).

 

1982 (7år) - Skyd di lerja, Hans Petter Hansen.

 



Hans Petter Hansen – Skyd Di Lerja

Dessverre ingen youtube-video av denne perlen, men tidlig på 80-tallet var Viking kassetten hyppig spilt på gutterommet.

1983 (8år) - Shady lady, Drama.

Mine første helter innen populærmusikken var disse søte guttene. Muffe og Gækki var store, så store at det kanskje burde vært en video av Creation også. "Blue sky" kanskje (http://www.youtube.com/watch?v=bZtWPQIhFzw for de ekstra interesserte).

1984 (9år) - Forever Young, Alphaville.

Dette er sangen jeg i størst grad ønsker å forbigå i stillhet. Jeg har hatet den i mange tiår, men må, med bøyd nakke, innrømme at jeg elsket den i 1984...

1985 (10år) - Take on me, A-ha.

 

Selvfølgelig. Jeg digget "Hunting high and low"-albumet, synes "Scoundrel days" var ok. Så var det slutt. Et kort, men ganske intenst forhold til tidenes norske band.

1986 (11år) - The final countdown, Europe.

 

Pop var ut. Nå var det de som jeg den gang trodde var de tøffeste guttene i klassen som gjaldt, puddelrockerne. Først ut, og som manna fra himmelen; Europe.

1987 (12år) - Livin' on a prayer, Bon Jovi.

 

Som fast kjøper av Topp fant jeg etter hvert ut at Joey Tempest ikke var like kul som noen fyrer fra New Jersey. I 5.klasse minet jeg og noen gutter i klassen til denne sangen på storsamling, mens vi hamret løs på el-gitarene vi hadde laget på sløyden. Gode tider.

1988 (13år) - When the children cry, White Lion.

 

Puddelrocken fulgte meg nok et år, men nå begynte jeg å søke mot litt alternative band. "Alle" digget Europe og Bon Jovi. Mye færre hadde et forhold til White Lion. White Lion ble det siste kapittelet i puddelrock-æraen min.

1989 (14år) - One, Metallica.

 

Plutselig var det nok. Bon Jovi, White Lion, Cinderella og Def Leppard ble skjøvet lengst bak i skapet for aldri å bli tatt frem igjen. Nå skulle det være hardt. "...and justice for all"-plata til Metallica var inngangsporten min til denne verden, og da særlig sangen "One".

1990 (15år) - Tame, Pixies.

 

Metallica var inngangsporten, sammen med AC/DC, men det ble raskt andre band som tronet langt over dem. Frank Blacks aggressivitet, tøffhet og melodiøsitet gjorde raskt Pixies til en stor favoritt. Det første av de til nå nevnte bandene som jeg fremdeles setter stor pris på.

1991 (16år) - Smells like teen spirit, Nirvana.

 

I 1991 slapp Nirvana Nevermind-albumet. Et monster av et album. Ferdig snakket.

Bloggpost 1 om min musikalske reise slutter her, men fortvil ikke, snart følger del fra 1992 og fremover mot i dag. Stay tuned.

Ønskeliste julen 2009

Javel tenker du nå, Rypestølen skal sette opp ønskeliste. Denne moralens vokter kommer nok med ønsker som verdensfred, satsing på biodrivstoff, kabinettspørsmål av Jens og ny sentrum-venstre-regjering samt fredsprisen til Steinar Lem post mortem. Men neida, dette innlegget skal være min reelle ønskeliste, det jeg faktisk, trivielt og overfladisk, ønsker at skal ligge under juletreet vårt, med merkelappen "Til Pappa Fra Julenissen".

1) Tom Waits - Glitter and doom Live. Musikkguden har igjen sluppet et album. Denne gangen er det en liveplate fra fra hans siste verdensturne "Glitter and doom". Jeg var millimetre fra å spandere noen tusenlapper på å reise til Milano sommeren '08 for å få med meg dette. Jeg burde gjort det! Denne platen skal jeg ha, og jeg kommer nok ikke til å vente helt til jul med å anskaffe meg den. CDON.com får nok en bestilling alt i kveld :-) Se det, da var gave nr 1 i boks...

2) Dan Brown - Det tapte symbol. Robert Langdon er tilbake, eksperten på symboler og en mester i å løse opp i konspirasjonsteorier. Jeg har lest alle de andre bøkene om han, og synes det er helt ok litteratur. Hvis man tar konspirasjonsteoriene med en stor klype salt, og svelger noen små kameler, så er dette verd å få med seg.

3) Joggesko. Størrelse 45 2/3. Til asfaltbruk. Normalpronasjon. Vekt: 95 kg. Jeg må få legemet mitt litt i gang igjen. Seriøst. Jeg føler tidvis jeg er deltager i Kristopher Schaus forfallsprosjekt. Trenger ikke være fancy, bare de funker bra.

4) Håndballsko. Størrelse 45 2/3. Som autoritær og eneveldig trener for MILs jenter 9 lag i håndball er det viktig å ta seg godt ut. Skoene jeg har nå har fått hard medfart gjennom tennissesongen. Derfor trenger jeg nye. Ikke til å være aktiv i, men for å få kreds og se godt ut på trenerbenken. Trenger ikke funke bra, men må være fancy og gjøre inntrykk på mødrene på tribunen.

5) Sportsboken 2009. Hver eneste jul siden 1986 har jeg fått Sportsboken for inneværende år til jul. En fin tradisjon. I tillegg har jeg kjøpt og fått bøkene fra tidligere tider. Jeg har alle fra '50-tallet, bare 1966 fra '60-tallet, mens fra 1970 og fremover mangler jeg bare 1971 og 1973. Hvis noen der ute skulle være i besittelse av noen av disse klenodiene, er det bare å pakke dem inn og legge dem under juletreet i Kvilhaugveien 1 :-)

Se det, det var ikke verst. Tror kanskje det er første gang på bortimot 20 år at jeg skriver ønskeliste til jul. At den er på hele 5 ønsker (egentlig 4 side TW - Glitter and doom alt er i boks), vet jeg er å ta i. Snittet på gaver jeg har fått de siste årene er ca 2, Sportsboken og overraskelsen... Lurer på hva overraskelsen blir i år?

Ha en fortreffelig advent folkens, spekket med forventning og enda ikke knuste illusjoner.

Evaluering av Stortingsvalget 2009

Jeg innledet valgkampen med å skrive følgende på facebook-statusen min: Jens eller Jensen, pest eller kolera. Denne kommentaren førte til en kraftig debatt, som til slutt endte på 84 innlegg. I den debatten lanserte jeg mitt drømmescenario, en Bondevik III-regjering, med et sterkt sentrum. Vi vet i dag at resultatet ble omtrent så langt fra dette som det er mulig å komme...

Jeg må innrømme at jeg de siste ukene var optimist, og trodde reelt på et Bondevik III-alternativet. Når dette likevel viste seg å bli en umulighet, er jeg, som vår alles kjære Lars Sponheim, glad for at det ble Jens i stede for Jensen. Innerst inne har jeg hele tiden visst at jeg foretrakk pesten fremfor koleraen.

Det er med tungt hjerte jeg ser at mine to partier Venstre og Krf begge gjør katastrofevalg. Sentrum har blitt marginalisert, ja rett og slett utradert av dette resultatet. Valgforsker Bernt Aardal sa at "det er blitt for trangt i sentrum". Det kan tolkes som om det ikke er rom for sentrumspolitikk i Norge lengre. Dette har jeg ikke tro på. Til tross for at denne valgkampen har vist en kraftig polarisering mellom blokkene på høyre og venstresiden i norsk politikk, så er det langt fra sikkert at det trenger å være slik i fremtiden.

Samtidig står Siv Jensen frem etter valget og sier at Venstre og Krf må velge side. Nei, de må ikke det. Til tross for at de gjennom denne valgkampen har blitt marginalisert, er de langt fra forpliktet til å velge side. De kan godt fortsette å kjøre sin politikk, som aktive sentrumspartier, med en balansert politikk, der de kan samarbeide både til høyre og venstre.

Skulle de likevel se seg nødt til å velge, vil jeg anbefale at de ser til venstre og prøver å få i stand en sentrum-venstre koalisjon, bestående av Ap, Sp, Venstre og Krf. Da vil Ap, som realpolitisk på svært mange saker er et sentrumsparti, slippe den klampen om foten som Sv helt tydelig er for dem. Sv selv kan igjen fremstå som et konstrunktivt opposisjonsparti, en rolle som kler dem mye bedre enn den de har nå. Men en bredt sentrum-venstre samarbeid vil de tre sentrumskollegaene trekke Ap-politikken i en mer verdikonservativ retning, og de vil kunne være miljøalibiene til "tungindustripariet" Ap. En meget god løsning i mine øyne.

Som en liten note avslutningsvis vil jeg bare nevne hvor skuffende det er at denne valgkampen ikke har blitt en miljøvalgkamp. Det soleklart viktigste temaet i våre dager har blitt feid glatt under teppet av "det rustne triangle" i norsk miljøpolitikk, Ap, H og Frp. Noen små krangler om oljeboring i nord har det vært, men hele tiden i kontesten knyttet til samarbeid innadd i blokkene. "Kan du Kristin sitte i en regjering som går inn for boring i nord?" "Vi vil ikke gi noen ulitimatum før valget". Dermed har det ikke blitt fokus på dette temaet i det hele tatt . Det virker som saken har blitt trenert av de store partiene, fordi de er svake på dette området. De mindre partiene (Sv, V og Krf) har ikke klart å løfte den frem, og det tror jeg har vært skadelig både for de pariene og for folk flest...

I 2013 ønsker jeg meg en valgkamp med tungt fokus på miljø, og der et samlet sentrum i større grad flørter med Ap.

Godt valg i 2013!

Håndball sesongen 09/10

Ja, jeg vet, det er knapt en sjel der ute som bryr seg. Men for meg er dette viktig, veldig viktig. I dette blogginnlegget vil jeg ta en liten vurdering av de lagene jeg tror vil dominere internasjonal (herre-) håndball i sesongen som nettopp har startet.

De siste årene er det fire lag som har utpekt seg i Europa. THW Kiel (Tyskland) og Ciudad Real (Spania) som de to store, tett fulgt av HSV Handball ((Hamburg) Tyskland) og FC Barcelona Borges (Spania). Jeg tipper de samme lagene vil dominere i år, men styrkeforholdet innbyrdes kan nok endres litt. I tillegg er det noen andre lag som bør nevnes som spennende utfordrere. La oss gå litt systematisk til verks.

THW Kiel: Det store laget i Tyskland de siste 10-15 årene vil også i år være helt i toppen. Før sesongen har de mistet tre av sine aller viktigste spillere. Legenden Stefan Lövgren har lagt opp. Det er ikke det verste slaget. Mannen er gammel, og har fått meget begrenset med spilletid de siste årene. Verre for dem er det at verdens beste håndballspiller Nicola Karabatic og verdens beste høyrekant Vid Kavticnik begge har forlatt klubben til fordel for franske Montpellier. Til tross for et fantastisk godt kjøp i franske Daniel Narcisse og brukbare kjøp av Christian Sprenger og Momir Ilic, så blir det ikke lett å erstatte Karabatic/Kavticnik. Mitt tips er at det blir utrolig jevnt i toppen i Tyskland mellom dem og HSV Handball. I Europa kommer de til å være "up there", men de vinner neppe...

HSV Handball: HSV har i mange år nå kjempet for å ta det siste skrittet opp på siden og forbi Kiel. De har ikke mistet noen sentrale spillere, samtidig som de har snappet opp det kroatiske vidunderbarnet Domagoj Duvnjak og kjempen på strek, Igor Vori, fra Croatia Osiguranje-Zagreb. Gode kjøp, som begge styrker laget. Likevel er det fristende å si at det vel så mye er Kiels svekkelse som HVS's forsterkinger som gjør at de i år vil være enda nærmere, om ikke forbi. Blir, som sagt, tett i Tyskland. Samtidig tror jeg HSV er en svært seriøs utfordrer i CL. Dog ikke mitt heteste tips.

Ciudad Real: Superlaget fra Spania, som har hentet den ene stjernen etter den andre de siste årene, og gjennom Talent Dusjebaevs stødige ledelse har hentet stort sett rubbel og bit av pokaler både nasjonalt og internasjonalt de siste årene, vil slite mer i år. De har fremdeles et stjernegalleri av dimmensjoner, men de har tapt to meget sentrale spillere. Kjempen fra Hviterussland, Siarhei Rutenka og den intelektuelle og meget rutinerte superstjernen fra sagaøya, Olafur Stefansson, har begge skiftet jaktmarker. Dette vil merkes. Samtidig har de ikke maktet å stable en av tidenes beste linjespillere, Rolando Urios, på beina igjen (han har lagt skoene på hylla). Derfor tror jeg CR vil få en, etter deres målestokk, trøblete sesong.

FC Barcelona Borges: 90-tallets store lag er tilbake. Etter å ha slitt i skyggen av Ciudad Real og Kiel i endel år, er igjen "Blaugrana" tilbake der de selv føler de hører hjemme, helt i toppen. De siste årene har de bygget stein på stein, for nå gamle høyder, og jeg tror at de klarer det i år. Jeg tror de har fått på plass den siste brikken, og det er tidligere nevnte Siarhei Rutenka. Med en backrekke der de kan rotere på spillere som Rutenka, Mikkel Hansen, Iker Romer, Lazlo Nagy, Joachim "Traktor" Boldsen m.fl. har de nå mange strenger å spille på. Når de i tillegg har fått i russiske Konstantin Igropulo til å avlaste Nagy på høyrebacken er ting som de skal. Barcelona blir meget bra i år, jeg strekker meg så langt som å si at de blir best. Asobal liga og Champions league går til "Blaugrana".

Spennende utfordrere:

Croatia Osiguranje-Zagreb har blitt nevnt som CL-favorittene etter at håndballens største kunstner og "enfant terrible" Ivano Balic kom tilbake i fjor. Men sorry, ensom svale gjør ingen sommer. Til tross for at de har verdens mest målkåte (og skuddkåte) spiller på høyreback, Kiril Lazarov, og har får norges monsterstrek, Frank Løke, så blir det ikke godt nok. Særlig ikke etter at Duvnjak og Vori valgte HSV. Kanskje semi i CL, if they're lucky...

Montpellier HB: CL-vinnerne fra 02/03 kan få en kjempesesong. Som jeg tidligere har nevnt har de skaffet seg to av de viktigste bidragsyterne til Kiels suksess de siste årene i duoen Karabatic/Kavticnik. Når du spulerer dette med verdens beste venstrekant, Michael Guigou, og meget habile Mladen Bojinovic, så blir det bra, men dessverre for dem, ikke godt nok til å gå helt til topps.

Om jeg gleder meg til sesongen? You bet :-D

3.oktober braker det løs med CL-håndball igjen. Eurosport2 er plassen, evt http://www.ehftv.com/

Som jeg nevnte i starten tror jeg ikke det er mange som bryr seg om dette, men skulle du, mot formodning, være en av dem som synes dette er topp, eller bare vil uttale deg om saken, er du hjertlig velkommen til å skrive en kommentar eller to.

Hjertesukk fra en lærer

Skoleåret 2009/10 er en drøy uke gammel, og allerede nå begynner frustrasjonen å stige. De av dere som aldri har virket som lærer antar umiddelbart at elevene har vært vanskelige og tøffe i tryne, og at det er dette som er grunn til min frustrasjon. Feil! Elevene er stort sett veldig bra og forårsaker generelt veldig lite frustrasjon. Det som skaper frustrasjonen er de som styrer over oss.

Til tross for min usedvanlig lave alder, har jeg faktisk i år gitt meg i kast med mitt 16. år som lærer. På den stunden har det skjedd mye i skoleverket. Det mest markante er den utpregede mistilliten som vises oss fra våre overordnede.

Mye av dette startet i 2001 da daværende Kirke- og undervisningsminister Trond Giske og Utdanningsforbundets leder Helga Hjetland kom til enighet om et "lønnsløft" for lærerne. Innbakt i dette lønnsløftet lå også kravet om mer undervisning samt mer binding av arbeidstiden. I forbindelse med inngåelsen av denne avtalen stod Trond og Helga smilende sammen, mens Helga H., på sin gråtkvalte sunnmørsdialekt, stolt predikerte at "me må synleggjera kva lerarane gjer...". Denne "synleggjeringa" er nå i ferd med å ta fullstendig knekken på oss. ALT skal dokumenteres og budsjetteres. Mer og mer tid blir bundet. Hele samfunnet hyler, lett akkompanjert at en skjelvende sunnmørsdialekt: Vi vil SE at lærerne faktisk gjør noe. Vi vil ha det dokumentert.

Og den beste måten å dokumentere dette på er gjennom å binde tid, mest mulig tid. Bunden tid er, for de uinnvidde, den tiden lærerne ikke står i klasserommet, men likevel må være til stede på skolen. Da jeg begynte lærergjerningen hadde vi bundet tid hver tirsdag etter at elevene hadde gått hjem. Da hadde vi et felles møte som alle lærerne måtte være på. Altså ca to timer bundet tid i uken. Nå har vi bundet tid fra 08.30 til 14.10 tirsdag, torsdag og fredag, samt fra 08.30 til 15.30 hver mandag og onsdag. Du kan selv prøve å regne ut hvor mange prosent den bundne tiden har gått opp. I tillegg blir vi nå pålagt hva vi skal gjøre i store deler av den bundne tiden. Vi kan f.eks. ikke planlegge fremtidige undervisningsopplegg eller rette prøver...

For en som aldri har stått i et klasserom kan dette virke helt kurant. Hva er problemet?

De er flere.

For det første er det bortimot umulig å gjøre noe fornuftig på jobb med 5-6 timer undervisning i bagasjen. Prøv selv å stå foran en klasse i 6 timer i strekk, der du i "pausene" mellom timene skal rydde bort forrige time og klargjøre eventuelle hjelpemidler til neste time. Ja, i tillegg har du kanskje vakt ute, pluss at tre elever skal snakke med deg om den leksa de ikke forstår helt. Når klokka passerer 14.10 og den siste elev har forlatt skolebygget er det ikke mye krefter igjen til å gjøre noe fornuftig. Det er ekstremt lite fruktbar bruk av tid å tvinge lærere til å bli værende på skolen halvanne time ekstra da. Enhver lærer er helt nødt til å bruke utallige timer på kvelder og i helger til for- og etterarbeid. Da har vi overskudd og energi. Da blir arbeidet vårt effektivt og fruktbart. Det blir det ikke fra 14.10 og utover...

For det andre; hvor motiverende er det for oss lærere å bli møtt med en skepsis i samfunnet, en skepsis som sier at vi tror ikke dere gjør en god nok jobb. Bevis det! Det eneste "folk flest" ser er to måneder sommerferie, høstferie, juleferie, samt vinter- og påskeferie. Dere har det så godt, vi bør i det minste kunne kreve at der "synleggjer" det dere holder på med den korte stunden i løp av året dere faktisk er på jobb.... Alt det andre, time etter time på kvelder og i helger, det ser de ikke, det vil de ikke vite noe om. Hva om et politisk parti nå i valgkampen faktisk gikk ut og sa at de vil gi større frihet til lærerne. Tenk om de ville sagt at de vil heve lærernes anseelse gjennom å vise tillit. Tillit til at lærerne faktisk gjør en god jobb med barna våre uten at de trenger å dokumentere alt. Nå sier politikerne at de vil heve lærernes anseelse gjennom å etterutdanne folk. Ja, det er sannelig et signal om tillit til dagens lærere... Dere er ikke gode nok nå, så vi må etterutdanne dere!

Så la oss nå se hva som kom ut av denne fantastiske avtalen Helga H. undertegnet en høstdag i 2001. Hva ble det av dette lønnsløftet til lærerne?

Det førte helt konkret til en time mer klasseromsundervisning i uken, mye mer bundet tid, samt mindre kontroll på bruken av den bundne tiden. Si meg, hvor mange der ute hadde gått med på å øke arbeidstiden uten å få mer lønn? Hvem hadde gått med på å holdes adskillig mye mer på jobb uten økonomisk kompensasjon? Kanskje var det ikke et lønnsløft da? Kanskje det bare var en stillingsutvidelse. Mer jobb, mer lønn. Og hva har skjedd i etterkant? Ved hvert eneste lønnsoppgjør etterpå har det blitt hylt høyt fra alle andre i offentlig sektor at vi kan ikke gi en krone ekstra til lærerne, for de fikk slikt et uhyggelig lønnsløft i 2001. Vi må utjevne dette først, før vi kan begynne å gi til lærerne igjen.

Konklusjon av Helga H.-avtalen i 2001: Permanent stillingsutvidelse, tidsbegrenset lønnsforhøyelse... Hurra for Helga. U rock my world!!!

En liten avsluttende kommetar angående lønn. Aftenposten skriver på lederplass etter at den omtalte avtalen fra 2001 er i boks at: "ingen lærere lenger kan regne seg som lavtlønnede. Det bør de da heller ikke være." Vel mine gode venner; hvor mange av dere har min ansiennitet, 5 års høyere utdanning og under 400.000 kr i året? Jeg bare spør...