1992 (17år) - Add it up, Violent femmes.
Violent femmes, den dag i dag topp tre gruppe/artist for meg.
1993(18år) - True happiness this way lies, The The.
Jeg likte fremdeles musikk med trøkk og støy, men Violent femmes-forelskelsen hadde åpnet øynene mine for andre typer musikk også. Da jeg ble introdusert for Matt Johnsons genialitet i gruppa The The falt flere brikker på plass. Albumet "Dusk" er et mesterverk, og et must for alle musikkelskere (synes nå jeg).
1994 (19år) - The end, The Doors.
På videregående går jeg inn i 60-70-talls modus. Jeg er meget fascinert av hippiebevegelsen, noe jeg alt hadde fått snusen av da jeg ble hekta på Janis Joplin i 7.klasse. Det var likevel først på videregående dette slo ut i full blomst, og den viktigste grunnen til dette var Jim Morrison. Jeg skrev særoppgave der jeg oversatte og tolket tekster skrevet av han og det kan nevnes som en kuriositet at russebilen vår i '94 het "The end".
1995 (20år) - Hey you, Pink Floyd.
Midt på 90-tallet begynte jeg å diskutere musikk med min gode venn Leif Lauvås. Han var noen år eldre enn meg, og det fantastisk med han var at han hadde kun platespiller og hadde aldri hatt verken kasettspiller eller cd-spiller. Han hadde en haug med lp-plater, men knapt en eneste var utgitt etter 1980. Dette var som musikkopplæringen av den kule storebroren jeg aldri hadde hatt. Jeg ble introdusert for fantastisk mye bra musikk. Størst av alt, Pink Floyd.
1996 (21år) - Starman, David Bowie.
Retroeventyret fortsatte noen år til. For meg hadde David Bowie vært synonymt med "Lets Dance" og forfeilet 80-tallsmusikk. Den androgyne Ziggy Stardust-karakteren endret kraftig på det bildet.
1997 (22år) - Roads, Portishead.
Etter en lengre periode med utforsking av fordums storhet, ble jeg igjen innhentet av samtiden, og denne samtiden het Beth Gibbons og Portishead. Jeg kjøpte Dummy-albumet og spilte det nesten i fillebiter.
1998 (23år) - Lay me low, Nick Cave.
Jeg nevnte at Violent femmes kommet på all-time topp 3 listen min. Der krangler de om plassen med denne karen. Nick Cave, en av de aller størst gjennom alle tider. Anbefaler også de som måtte like hans mørkeste og mest groteske tekster å lese hans fantastisk bok "Eselet så Herrens engel". ("Bunny Monroes død" kan dere godt styre unna).
1999 (24år) - Amsterdam stranded, Midnight Choir.
Fra Nick Caves melodiøse mord og pompøsitet til Norges beste stemme. Paal Flaata synger som ingen andre nordmenn verken før eller etter.
2000 (25år) - Rid of me, PJ Harvey.
Når man entrer Nick Caves verden, er det nesten uunngåelig å ikke møte på den spede eks-kona hans. Den lille dama med den store stemmen. Få ting er kulere enn denne spurven av ei dame, alene på en gigantisk scene, kun akkompagnert av sin egen bass. PJ, du blir ikke "rid of me" med det første.
2001 (26år) - River man, Nick Drake.
I 2001 var jeg lett opprømt over en ny norsk gruppe, Kings of convenience og deres blodferske album "Quiet is the new loud". Dette snakket vi om på jobb, da en kollega av meg, 10 år eldre Hans Petter Drangsholt nevnte at han kanskje hadde noe jeg ville like. "Jeg skal brenne en cd til deg" sa han. Dagen etter fikk jeg en av mine aller første brente CD-plater. Nick Drakes "Five leaves left". Etter det ble Kings of convenience mer "quiet" og mindre "the new loud".
2002 (27år) - Resistansen, Kaizers orchestra.
I 2001 slapp Rogalands nest største band gjennom historien sitt første album, og for et album det var. Jeg så et intervju med Janove og gutta på lørdagsrevyen(?), og var tidlig ute som "Ompa til du dør"-fan. Likevel, etter kort tid mistet jeg gnisten og har ikke hatt noe forhold til Kaizers, før det siste året, da jeg igjen har fått opp øynene for bandet gjennom Violeta-trilogien.
Der ender del 2 av denne kronologiske gjennomgangen av musikklivet mitt, men følg med del 3 er under oppseiling, og da starter vi med den største av dem alle.
Stay (more) tuned!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar