Helt siden jeg var en liten gutt har jeg hatt et relativt lidenskapelig forhold til musikk. Ikke gjennom å traktere noen instrumenter selv, og å synge har jeg stort sett kun gjort i dusjen, men jeg har lyttet. Lyttet og digget.
Fra mine første musikalske favoritter og frem til i dag har smaken naturlig nok variert en del. Dette blogginnlegget har som hensikt å gi en reise gjennom det musikalske landskapet jeg har vandret i, i de ulike periodene av livet. Noen ting er jeg mer stolt av enn andre, for å si det mildt.
Kriteriene er enkle:
1) En gruppe/artist kan kun forekomme en gang.
2) Sangen skal på best mulig måte representere musikken jeg lyttet på dette spesielle året.
Here we go!
1981 (6år) - Det var en gang, Trond Viggo Torgersen.
Jeg var stor fan av Trond Viggo som barn, og dette var favorittsangen over alle favorittsanger.(Her fremført en del år seinere).
Dessverre ingen youtube-video av denne perlen, men tidlig på 80-tallet var Viking kassetten hyppig spilt på gutterommet.
1983 (8år) - Shady lady, Drama.
Mine første helter innen populærmusikken var disse søte guttene. Muffe og Gækki var store, så store at det kanskje burde vært en video av Creation også. "Blue sky" kanskje (http://www.youtube.com/watch?v=bZtWPQIhFzw for de ekstra interesserte).
1984 (9år) - Forever Young, Alphaville.
Dette er sangen jeg i størst grad ønsker å forbigå i stillhet. Jeg har hatet den i mange tiår, men må, med bøyd nakke, innrømme at jeg elsket den i 1984...
1985 (10år) - Take on me, A-ha.
Selvfølgelig. Jeg digget "Hunting high and low"-albumet, synes "Scoundrel days" var ok. Så var det slutt. Et kort, men ganske intenst forhold til tidenes norske band.
1986 (11år) - The final countdown, Europe.
Pop var ut. Nå var det de som jeg den gang trodde var de tøffeste guttene i klassen som gjaldt, puddelrockerne. Først ut, og som manna fra himmelen; Europe.
1987 (12år) - Livin' on a prayer, Bon Jovi.
Som fast kjøper av Topp fant jeg etter hvert ut at Joey Tempest ikke var like kul som noen fyrer fra New Jersey. I 5.klasse minet jeg og noen gutter i klassen til denne sangen på storsamling, mens vi hamret løs på el-gitarene vi hadde laget på sløyden. Gode tider.
1988 (13år) - When the children cry, White Lion.
Puddelrocken fulgte meg nok et år, men nå begynte jeg å søke mot litt alternative band. "Alle" digget Europe og Bon Jovi. Mye færre hadde et forhold til White Lion. White Lion ble det siste kapittelet i puddelrock-æraen min.
1989 (14år) - One, Metallica.
Plutselig var det nok. Bon Jovi, White Lion, Cinderella og Def Leppard ble skjøvet lengst bak i skapet for aldri å bli tatt frem igjen. Nå skulle det være hardt. "...and justice for all"-plata til Metallica var inngangsporten min til denne verden, og da særlig sangen "One".
1990 (15år) - Tame, Pixies.
Metallica var inngangsporten, sammen med AC/DC, men det ble raskt andre band som tronet langt over dem. Frank Blacks aggressivitet, tøffhet og melodiøsitet gjorde raskt Pixies til en stor favoritt. Det første av de til nå nevnte bandene som jeg fremdeles setter stor pris på.
1991 (16år) - Smells like teen spirit, Nirvana.
I 1991 slapp Nirvana Nevermind-albumet. Et monster av et album. Ferdig snakket.
Bloggpost 1 om min musikalske reise slutter her, men fortvil ikke, snart følger del fra 1992 og fremover mot i dag. Stay tuned.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar