Min musikalske vandring, år for år. Del 3.

Tredje og siste del i denne musikalske vandringen begynner med den ubestridte musikkongen.
Stedet er Tau ungdomsskole. Min kollega Aud Grostøl og jeg diskuterer musikk med noen elever. Elevene spør oss hvilken musikk vi liker. Både Kaizers (ennå ukjent for elevene) og Nick Cave blir nevnt av både Aud og meg. Men så sier plutselig Aud at "ja, også Tom Waits, han er også bra". Tom hvem, tenker jeg. Kan dette være noe for meg? Dette var før både youtube og spotify, så jeg reiste til Stavanger, gikk inn på Platekompaniet og kjøpte, uhørt, to cder av Mr Tom Waits, Closing Time og Rain Dogs. Det forandret ALT!!!

2003 (28år) - Lucky day, Tom Waits.

Jeg kunne fylt mange blogginnlegg om mitt forhold til Mr Waits, men jeg får ta kortversjonen her. Han har alt. Ingen er så råe, så brutale og så voldsomme, men samtidig så sarte, følsomme og melodiøse som han. Ingen går kulere, danser kulere, gir kulere intervjuer. Tom Waits, ingen over, ingen i nærheten faktisk.

2004 (29år) - Erl könig, Wunderkammer.

(Meg bekjent finnes det kun en video av denne sangen, og den ligger på min facebookside, filmet av undertegnede på Tou scene. Sjekk den ut på https://www.facebook.com/photo.php?v=10150221549416262&set=vb.599836261&type=2&theater )

Dette er Norges beste band Punktum! Pål Jackman &Co har dessverre ikke gitt ut mer enn noen få album, men disse anbefaler jeg på det varmeste, hvis dere klarer å spore dem opp. Heldigvis gir de fremdeles en konsert i ny og ne. Jeg har fått overvære to. Jeg går gjerne på flere.

2005 (30år) - Because of, Leonard Cohen.

En haug med artister har naturligvis blitt silt bort i prosessen med å lage denne musikalske vandringen. Mange som nok burde vært med. En av dem som kanskje burde kommet lenge før er Leonard Cohen. Da passer det greit at han i 2005 ga ut nok en liten perle, slik at han ytes rettferdighet og kommer med.

2006 (31år) - You are my sister, Antony and the Johnsons.

Androgyne Antony. Stemmen. Melodiene. Jeg lyttet utallige timer på dette i 2006 og kanskje litt i 2007. Forsvant så helt ut av mitt musikalske landskap. Tid for come-back??

2007 (32år) - Start wearing Purple, Gogol bordello.

Gypsypunk(sigøynerpunk) av aller høyeste kvalitet. Dette var et band som virkelig slo meg i bakken da jeg oppdaget dem. De har mange bra plater. Mine to favoritter er det undervurderte debutalbumet "Voi-la intruder" og gjennombruddsplata "Super Taranta!".

2008 (33år) - Winter, Stonefish brigade.

Det skal ikke stikkes under en stol at det å ha vært kollega med både Mr Stone (Jon Eirik Steinstø) og Mr Fish (Morten Fiskå) i en årrekke har påvirket dette valget. Likevel, dette er bra musikk, og jeg har lyttet mye på dem, særlig førsteplata "Lay Down Your Arms". (NB! De er på spotify).

2009 (34år) - A bar in Amsterdam, Katzenjammer.

2009 var det desidert vanskeligst året i denne gjennomgangen. Jeg må vel innrømme at det var få nye artister og band som ble oppdaget, og at det gikk mye i det gamle (les Tom Waits). Likevel ender jeg opp med A bar in Amsterdam her. Ikke fordi jeg har hørt mye på Katzenjammer, men fordi det var en av få nye sanger det året jeg faktisk hørte på.

2010 (35år) - Finding gold, Christel Alsos.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men dette føles som en guilty pleasure. Jeg burde ikke føle noen form for skam over å høre på dette, for det er jo veldig bra. Kanskje det er det at det krasjer en del med det folk indentifiserer med min musikksmak (og at jeg, nesten i skjul, har hørt veldig mye på henne).

2011 (36år) - Borgerskapets utakknemlige sønner, Honningbarna.

 

I 2010 slo dette nydelige bandet fra Kristiansand gjennom med brask og bram. Jeg digget dem fra første gang jeg hørte det. Det er punk og det er sterke meninger. Som samfunnsfaglærer setter jeg stor pris på unge mennesker med sterke meninger, uavhengig av om jeg er enig med dem. Jeg vet dette er å banne i kirken, men deres versjon av "Noen å hate" er kanskje enda tøffere enn Raga sin original.

2012 (37år) - Sån av Salve, Tønes.

Den siste sangen blir fjorårets STORE sang (og plate). Tønes kunne selvfølgelig kommet på et mye tidligere tidspunkt, kanskje i det vanskelige 2009(?), men aldri har Tønes vært bedre enn på "Sån av Salve".

Der var vi i mål. Mange nevnt og mange glemt, men jeg føler likevel at dette har gitt en noenlunde korrekt fremstilling av min vandring gjennom populær(og mindre populær)musikken gjennom 37 1/2 år. Jeg har ikke skrevet noe for 2013 enda. Kanskje noen av dere som leser dette kan komme med noen gode forslag til hva som bør være sangen for 2013.

Snakkas!

Min musikalske vandring, år for år. Del 2.

Del 2 starter med et av de viktigste øyeblikkene i min musikalske vandring. De lærde strides om dette skjedde i '91 eller '92. Faktum var at jeg gikk i 9.klasse. Det var slutten av en håndballtrening i Riskahallen, og jeg snakket musikk med ett år eldre Marius Jansen, som hadde begynt på videregående. Han hadde fått en opptakskassett fra en i klassen med et band som jeg burde høre på. Bandet var Violent femmes, plata var "Why do birds sing?", langt i fra deres beste fant jeg etter hvert ut, men jeg ble umiddelbart solgt.

1992 (17år) - Add it up, Violent femmes.

Violent femmes, den dag i dag topp tre gruppe/artist for meg.

1993(18år) - True happiness this way lies, The The.

Jeg likte fremdeles musikk med trøkk og støy, men Violent femmes-forelskelsen hadde åpnet øynene mine for andre typer musikk også. Da jeg ble introdusert for Matt Johnsons genialitet i gruppa The The falt flere brikker på plass. Albumet "Dusk" er et mesterverk, og et must for alle musikkelskere (synes nå jeg).

1994 (19år) - The end, The Doors.

På videregående går jeg inn i 60-70-talls modus. Jeg er meget fascinert av hippiebevegelsen, noe jeg alt hadde fått snusen av da jeg ble hekta på Janis Joplin i 7.klasse. Det var likevel først på videregående dette slo ut i full blomst, og den viktigste grunnen til dette var Jim Morrison. Jeg skrev særoppgave der jeg oversatte og tolket tekster skrevet av han og det kan nevnes som en kuriositet at russebilen vår i '94 het "The end".

1995 (20år) - Hey you, Pink Floyd.

Midt på 90-tallet begynte jeg å diskutere musikk med min gode venn Leif Lauvås. Han var noen år eldre enn meg, og det fantastisk med han var at han hadde kun platespiller og hadde aldri hatt verken kasettspiller eller cd-spiller. Han hadde en haug med lp-plater, men knapt en eneste var utgitt etter 1980.  Dette var som musikkopplæringen av den kule storebroren jeg aldri hadde hatt. Jeg ble introdusert for fantastisk mye bra musikk. Størst av alt, Pink Floyd.

1996 (21år) - Starman, David Bowie.

Retroeventyret fortsatte noen år til. For meg hadde David Bowie vært synonymt med "Lets Dance" og forfeilet 80-tallsmusikk. Den androgyne Ziggy Stardust-karakteren endret kraftig på det bildet.

1997 (22år) - Roads, Portishead.

Etter en lengre periode med utforsking av fordums storhet, ble jeg igjen innhentet av samtiden, og denne samtiden het Beth Gibbons og Portishead. Jeg kjøpte Dummy-albumet og spilte det nesten i fillebiter.

1998 (23år) - Lay me low, Nick Cave.

Jeg nevnte at Violent femmes kommet på all-time topp 3 listen min. Der krangler de om plassen med denne karen. Nick Cave, en av de aller størst gjennom alle tider. Anbefaler også de som måtte like hans mørkeste og mest groteske tekster å lese hans fantastisk bok "Eselet så Herrens engel". ("Bunny Monroes død" kan dere godt styre unna).

1999 (24år) - Amsterdam stranded, Midnight Choir.

 

Fra Nick Caves melodiøse mord og pompøsitet til Norges beste stemme. Paal Flaata synger som ingen andre nordmenn verken før eller etter.

2000 (25år) - Rid of me, PJ Harvey.

Når man entrer Nick Caves verden, er det nesten uunngåelig å ikke møte på den spede eks-kona hans. Den lille dama med den store stemmen. Få ting er kulere enn denne spurven av ei dame, alene på en gigantisk scene, kun akkompagnert av sin egen bass. PJ, du blir ikke "rid of me" med det første.

2001 (26år) - River man, Nick Drake.

I 2001 var jeg lett opprømt over en ny norsk gruppe, Kings of convenience og deres blodferske album "Quiet is the new loud". Dette snakket vi om på jobb, da en kollega av meg, 10 år eldre Hans Petter Drangsholt nevnte at han kanskje hadde noe jeg ville like. "Jeg skal brenne en cd til deg" sa han. Dagen etter fikk jeg en av mine aller første brente CD-plater. Nick Drakes "Five leaves left". Etter det ble Kings of convenience mer "quiet" og mindre "the new loud".

2002 (27år) - Resistansen, Kaizers orchestra.

I 2001 slapp Rogalands nest største band gjennom historien sitt første album, og for et album det var. Jeg så et intervju med Janove og gutta på lørdagsrevyen(?), og var tidlig ute som "Ompa til du dør"-fan. Likevel, etter kort tid mistet jeg gnisten og har ikke hatt noe forhold til Kaizers, før det siste året, da jeg igjen har fått opp øynene for bandet gjennom Violeta-trilogien.

Der ender del 2 av denne kronologiske gjennomgangen av musikklivet mitt, men følg med del 3 er under oppseiling, og da starter vi med den største av dem alle.

Stay (more) tuned!

Min musikalske vandring, år for år. Del 1.

Helt siden jeg var en liten gutt har jeg hatt et relativt lidenskapelig forhold til musikk. Ikke gjennom å traktere noen instrumenter selv, og å synge har jeg stort sett kun gjort i dusjen, men jeg har lyttet. Lyttet og digget.
Fra mine første musikalske favoritter og frem til i dag har smaken naturlig nok variert en del. Dette blogginnlegget har som hensikt å gi en reise gjennom det musikalske landskapet jeg har vandret i, i de ulike periodene av livet. Noen ting er jeg mer stolt av enn andre, for å si det mildt.
Kriteriene er enkle:
1) En gruppe/artist kan kun forekomme en gang.
2) Sangen skal på best mulig måte representere musikken jeg lyttet på dette spesielle året.

Here we go!

1981 (6år) - Det var en gang, Trond Viggo Torgersen.

 

 

 

Jeg var stor fan av Trond Viggo som barn, og dette var favorittsangen over alle favorittsanger.(Her fremført en del år seinere).

 

1982 (7år) - Skyd di lerja, Hans Petter Hansen.

 



Hans Petter Hansen – Skyd Di Lerja

Dessverre ingen youtube-video av denne perlen, men tidlig på 80-tallet var Viking kassetten hyppig spilt på gutterommet.

1983 (8år) - Shady lady, Drama.

Mine første helter innen populærmusikken var disse søte guttene. Muffe og Gækki var store, så store at det kanskje burde vært en video av Creation også. "Blue sky" kanskje (http://www.youtube.com/watch?v=bZtWPQIhFzw for de ekstra interesserte).

1984 (9år) - Forever Young, Alphaville.

Dette er sangen jeg i størst grad ønsker å forbigå i stillhet. Jeg har hatet den i mange tiår, men må, med bøyd nakke, innrømme at jeg elsket den i 1984...

1985 (10år) - Take on me, A-ha.

 

Selvfølgelig. Jeg digget "Hunting high and low"-albumet, synes "Scoundrel days" var ok. Så var det slutt. Et kort, men ganske intenst forhold til tidenes norske band.

1986 (11år) - The final countdown, Europe.

 

Pop var ut. Nå var det de som jeg den gang trodde var de tøffeste guttene i klassen som gjaldt, puddelrockerne. Først ut, og som manna fra himmelen; Europe.

1987 (12år) - Livin' on a prayer, Bon Jovi.

 

Som fast kjøper av Topp fant jeg etter hvert ut at Joey Tempest ikke var like kul som noen fyrer fra New Jersey. I 5.klasse minet jeg og noen gutter i klassen til denne sangen på storsamling, mens vi hamret løs på el-gitarene vi hadde laget på sløyden. Gode tider.

1988 (13år) - When the children cry, White Lion.

 

Puddelrocken fulgte meg nok et år, men nå begynte jeg å søke mot litt alternative band. "Alle" digget Europe og Bon Jovi. Mye færre hadde et forhold til White Lion. White Lion ble det siste kapittelet i puddelrock-æraen min.

1989 (14år) - One, Metallica.

 

Plutselig var det nok. Bon Jovi, White Lion, Cinderella og Def Leppard ble skjøvet lengst bak i skapet for aldri å bli tatt frem igjen. Nå skulle det være hardt. "...and justice for all"-plata til Metallica var inngangsporten min til denne verden, og da særlig sangen "One".

1990 (15år) - Tame, Pixies.

 

Metallica var inngangsporten, sammen med AC/DC, men det ble raskt andre band som tronet langt over dem. Frank Blacks aggressivitet, tøffhet og melodiøsitet gjorde raskt Pixies til en stor favoritt. Det første av de til nå nevnte bandene som jeg fremdeles setter stor pris på.

1991 (16år) - Smells like teen spirit, Nirvana.

 

I 1991 slapp Nirvana Nevermind-albumet. Et monster av et album. Ferdig snakket.

Bloggpost 1 om min musikalske reise slutter her, men fortvil ikke, snart følger del fra 1992 og fremover mot i dag. Stay tuned.