søndag 21. juni 2009

tYRanniet

Noen ganger lengter jeg tilbake til nrk-monopolet, før tekst-tv og internett. Da fikk vi værmeldingen to ganger i døgnet, på slutten av Dagsrevyen og Kveldsnytt. I våre dager kan vi sjekke været jevnt og trutt hele tiden,og det er ikke bare morgendagens vær vi blir opplyst om, vi får vite prognosene 10 dager fremover. Yr.no og andre værtjenester på nettet holder oss jevnlig oppdatert. Dette er jo fint nok, men det fører også med seg enkelte problemer.
Spesielt nå, når sommerferien har satt inn og soltilbedelsen er på sitt heteset. Og for alt i verden, jeg har verdens beste kone (selv om de fleste mener at det er hun som har vært den heldige;-), men hun er desperat opptatt av været.

I dag for eksempel, da jeg satt på pc'en og sjekket siste rykter fra silly season, da brølte hun fra vaskerrommet (arbeidsfordeling som seg hør og bør...): Kjartan, kan du sjekka om de har forandra någe på Yr!!! Jeg stønnet og klaget litt, men blekket opp en ny fane, logget på Yr, og jo, godværete skal fortsette. Jeg brøler tilbake: Alt vel, godvær i sikte fremdeles! Svaret kom kjapt. Kan du sjekka Storm.no og me d sama. Bare for å se om de seie d sama. Jeg sukket tungt for meg selv, ergret meg litt over at det nå er flere minutter siden jeg fikk trykket Oppdater på facebook-siden min, men utførte ordre. Ops!! På Storm er det mye mer skyer. Litt mær sjyår på Storm, roper jeg tilbake til vaksekjelleren. HÆÆÆ!!???, kommer det kjapt tilbake. Litt mær sjy... JA; EG HØRRE KA DU SEIE!!! Men kossen e d muligt??? Kan du sjekka BBC åg me d sama???






O
Og slik går nå dagene. Av erfaring har jeg Yr.no, Storm.no og andre værmeldingstjenester liggende oppe som en fane døgne rundt. Da går det mye kjappere og meddele "hu i vaskekjellaren" eller "hu i bede" hvordan det ser ut på værfronten i dagene som kommer.

God sommer alle sammen, og lykke til med været!!

lørdag 20. juni 2009

Twitter - hvorfor?


Et av de nyeste fenomenene i Web 2.0-sfæren er Twitter. Svært mange har hørt om fenomenet og endel har også testet det litt ut, uten at det har fått samme fotfeste i den gemene hop, som for eksempel Facebook. Selv er jeg en ivrig bruker av Twitter og vil i dette innlegget prøve å forklar hvorfor Twitter er bra.

Det har i mange nettaviser stått råd og vink for hvordan du BØR aggere i twittersfæren. Blant annet har vg-nett 11 gode Twitter-tips. Disse rådene, og for såvidt de aller fleste andre jeg har lest, strider sterkt mot den måten jeg benytter Twitter på. Stort sett alle råd her går på at DU skal være så aktiv og attraktiv som mulig. Målet ditt skal være å promotere deg og ditt, slik at du får mange følgere. Dette er fullstendig motsatt av hvordan jeg trakterer dette mediet. Jeg er ikke en spesielt spennende person. De som kjenner meg eller har kjent meg i en fjern fortid vil ha mye større glede av å være venn med meg på Facebook. Facebook er min personlige hjemmeside. Der kan jeg dele det jeg måtte ønske om meg selv med omverden. Skulle jeg har større trang til å meddele verden noe, er blogg det mest naturlige mediet. Twitter, et medium der du har kontakt med mennesker du aldri har hatt og aldri vil få noe personlig forhold til, er ikke egnet til selvpromotering for en (i et globalt perspektiv) fullstendig uinteressant person som meg. Konklusjonen jeg trekker, og som sikkert de fleste som ikke vedlikeholder tvitringen sin støtter, er at Twitter ikke er plassen for promotering for oss Isak Sellanrå'er. Det eneste jeg skriver på mine nøye tilmålte 140 tegn, er henvisning til denne bloggen hver gang det er et nytt innlegg.

Men hvorfor er jeg inne på Twitter hver eneste dag da, hvis jeg ikke gjør slik som "alle" nettavisene anbefaler? Mitt fokus er ikke på å få følgere, men å velge ut de jeg ønsker å følge. Twitter tillater, i motsetning til Facebook, at du følger alle du vil. Ønsker du å følge Demi Moore, så er det bare å gjøre det. Og det ER den virkelige Demi...

Dermed gjenstår det å finne personer som du synes er interessante. Folk som har noe å si. Personlig følger jeg Lance Armstrong. Kong Lance har gått så langt at han har innført pressenekt. Han nekter og snakke med pressen, men henviser dem heller til twitter-kontoen sin. Gjennom å følge Lance blir man så oppdatert, direkte fra kilden, om hva han f.eks. synes om dagens etappe i Giroen. I tillegg er det greit å følge folk som har blogger du har interesse av å lese. Personlig er jeg stor fan av den "pensjonerte" Aftenblad-journalisten Thor Bjarne Bore. Han kommer med mange spennende og interessante blogg-innlegg. Han følger jeg på Twitter, og hver gang han har skrevet et nytt innlegg på bloggen legger han ut en melding på Twitter om det.

Denne måten å tilnærme seg Twitter på blir på mange måter som å komponere sin egen nettavis. En nettavis der du selv kan velge hvilke nyheter du vil lese. Jeg kan velge å få alle nyhetene om Lance Armstrong, men slipper å lese om Paris Hilton sin siste medieflørt. Jeg kan se hva sentrumspolitikere mener om oljeleting i nord, men kan slippe å lese hva Siv Jensen mener om den samme saken. Jeg kan få alle toppsakene i nyhetsverden fra CNN, mens jeg slipper å skrolle forbi Fanthomas.

For meg handler først og fremst Twitter om å selektere ut den informasjonen jeg vil ha. I stede for å måtte hoppe mellom et lass med nettsider for å sjekke om det har skjedd noe nytt av interesse, kan jeg bare samle dem alle på Twitterkontoen min. Da får jeg vite det meste av det jeg ønsker, og så kan jeg manøverer meg videre på weben derfra.

Likevel; følg meg gjerne på www.twitter.com/KjaRy

tirsdag 9. juni 2009

Skap-musikk

Vi har alle noen sider vi er mindre stolte av. Av og til lar jeg meg, høyst ufrivillig, blende av Arsenals angrepsspill, andre ganger får jeg frysninger når L'poolfansen stemmer i You'll never walk alone. Dette er sider jeg har som jeg ikke er stolt av, men jeg velger å snakke åpent om dem likevel. På denne måten har vi det på de fleste områder i livet har jeg funnet ut. Pragmatismen lever i beste velgående, til tross for iherdige forsøk på å undertrykke den og leve etter idealene.

I dette blogginnlegget vil jeg åpne døren på gløtt til det skapet som inneholder musikk. Når det gjelder musikk toner jeg flagg ganske høyt. Tom Waits, Nick Cave, Pixies, Gogol Bordello, Wunderkammer(Jackman) og Violent femmes er artister jeg med stolthet nevner som favoritter når temaet kommer opp. Jeg indentifiserer meg med den typen musikk og jeg føler det forteller noe om meg som person når denne listen legges frem. Nå må jeg betone ganske kraftig at jeg ikke først og frems pynter meg med musikk, jeg nevner ikke disse gruppene/artistene fordi de passer profilen min, men faktisk fordi jeg liker dem best. Dette forhinder meg likevel ikke fra å like annen musikk også. Jeg vil gi eksempler på musikk jeg liker, uten at jeg nødvendigvis ønsker å identifisere meg med denne musikken. Skapfan? Ja, kanskje. Let's open the closet...

1) You are my sister - Antony and the Johnsons.
Transekongen på musikkmarkedet som synger at han er en liten gutt som vil vokse opp å bli en nydelig dame (Fra For today I am a boy). Han blir omtalt som en slags Boy George for det nye millenniet. Man trenger ikke doktorgrad i sosialantropologi for å skjønne hvorfor jeg kanskje ikke ønsker å bli indentifisert med denne musikken (musikeren), but hey, I like it!

2) A bar in Amsterdam - Katzenjammer.

Norsk jenteband! Jeg er ikke nødvendigvis fan av gruppa (har hørt dem alt for lite til å trekke noen konklusjoner her), men jeg liker denne sangen. Sjangermessig minner de litt om legendariske Wunderkammer, en slags sosialistisk rødstrømpe-tante til Pål Jackman & Co. Og hvorfor jeg ikke føler jeg kan identifisere meg med disse søte unge damene? De gir fra seg til vel mye rødvinsdrikkende-wannabeintelektuell-bestevestkant-fnisejente vibber. Litt to much for en jordnær(?), middelaldrende(!) mann med dype viker og voksende mage.

3) We're not gonna take it - Twisted sister.
Med en viss grad av stolthet kan jeg si at puddelrocken ble for min del lagt igjen på 80-tallet. Bon Jovi, Europe og White Lion var alle kassert og puttet i kassen "Pinlige pre-pubertale feiltagelser". Der har de ligget trygt, blitt tatt frem og ledd litt av innimellom, for så å bli stuet ned igjen. Likevel, enkelte sanger får det fremdeles til å bruse litt pubertalt i blodet mitt. Dee Sniders latterlige (men likevel kule) klassiker kommer i denne kategorien.

4) I want your love - Transvision vamp.
Dette er den tyngste innrømmelsen. I enkelte euforiske øyeblikk av nostalgi finner jeg frem til denne sangen på YouTube. Den übersexy, tyggegummirosa, trutmunnete frontfiguren Wendy James har fremdeles en viss dragning på meg. Det er ikke fint, det er ikke spesielt kult, det er ikke direkte poetisk heller, men det er nostalgisk på en forlokkende måte. I don't want your money honey, I just want your love...

Sånn! Det var jo ikke så ille?!
P.S. Det hadde vært kjekt om noen var frimodige og listet opp sin "skap-musikk" som kommentar til dette innlegget.

tirsdag 2. juni 2009

Kvinnelige forfattere

Jeg starter med en innrømmelse; den forrige hele boka jeg leste av en kvinnelig forfatter var nok sannsynligvis Anne Cath. Vestlys Knerten og lillebror eller noe i den duren. Jeg er altså ikke spesielt bevandret i litteratur skrevet av kvinner. Likevel har jeg i voksen alder alltid flagget høyt min aversjon mot kvinnelige forfattere. Jeg er glad i å lese god litteratur (som det forhåpentligvis kommer frem av mitt forrige innlegg), men jeg leser utelukkende bøker skrevet av menn. I dette lille innlegget skal jeg prøve å forklare hvorfor.

Først av alt må jeg få påpeke at jeg ikke ser ned på kvinner generelt. Jeg har stor respekt for enkelte kvinner, og skiller ikke mellom menn og kvinner på andre felt innen kulturen, som f.eks. musikk. Faktisk hadde jeg en postpubertal fase der jeg foretrakk kvinnelige vokalister. Blandt mine musikalske helter på den tiden kan nevnes Skin (Skunk Anansie), Beth Gibbons (Portishead), Dolores O'Riordan (Cranberries) og P.J. Harvey. Dette skriver jeg for å avkrefte eventuelle myter om meg som en kvinnefiendtlig mannsjåvinist.

Så til sakens kjerne, hvorfor leser jeg ikke kvinnelige forfattere?

Kvinnelige forfattere har en sentimental undertone i tekstene sine. Denne sentimentaliteten, som jeg finner meget patetisk, på kanten til utålelig, gjennomsyrer de aller fleste kvinnelige forfattere (tror jeg). Denne sentimentaliteten finnes ofte som emosjonelle beskrivelser av situasjoner. Situasjonen i seg selv er helt nøytral, men likevel preges teksten av denne (småkvalme) sentimentaliteten. Og dette er helt sikkert ikke bevisst. Dette er ikke et forsøk på å skrive en sentimental tekst. Det bare ligger i kvinnens natur. Østrogenet tyter ut, mot deres vilje. Og det er greit. Det må være sånn. Det er forskjell på menn og kvinner. Det skal være forskjell på menn og kvinner. Ahh, sier du og sukker, en ikke helt vitenskapelig analyse av ung Rypestøl der. Og der har du selvsagt helt rett. For dette handler ikke om vitenskap, dette handler om emosjoner. Og følelser er ikke vitenskap. De er subjektive og gjenstand for adskillig tolkning. Derfor kan ingen ta fra meg retten til å føle at kvinner føler for mye. For mye av dette ligger gjemt mellom linjene, der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Disse holdningne har selvsagt ført til mange festlige og opphetete diskusjoner opp gjennom tidene. Hver gang jeg havner i denne diskusjonen, skjer det med kvinner som føler seg forurettet og føler trang til å forsvare arten. Et stykke uti diskusjonen begynner litteraturanbefalingene og flagre. Les denne, hun skriver fantastisk! Denne må du absolutt lese, hvis ikke går du glipp av et mesterverk! Slik holder de på, disse forurettede sjelene. Nå siste, for bare noen dager siden, ble jeg anbefalt Jung Changs Ville svaner. Og ja, det kan godt være at jeg går glipp av noen supre bøker (dog jeg har min tvil), men det gjør jeg uansett. Hvordan i alle dager kan lille meg klare å lese alle de gode bøkene i verden skrevet av menn? Hvorfor skal jeg da kaste meg over all verdens bøker skrevet av kvinner i tillegg, for kanskje (dog jeg fortsatt har min tvil) å finne en bok av en kvinnelig forfatter som jeg faktisk liker? Nei, jeg har så ufattelig mange bøker igjen å lese av dyktige menn, at jeg vil nok holde meg langt vekke fra de kvinnelige forfatterne også i fremtiden...