Evaluering av Stortingsvalget 2009

Jeg innledet valgkampen med å skrive følgende på facebook-statusen min: Jens eller Jensen, pest eller kolera. Denne kommentaren førte til en kraftig debatt, som til slutt endte på 84 innlegg. I den debatten lanserte jeg mitt drømmescenario, en Bondevik III-regjering, med et sterkt sentrum. Vi vet i dag at resultatet ble omtrent så langt fra dette som det er mulig å komme...

Jeg må innrømme at jeg de siste ukene var optimist, og trodde reelt på et Bondevik III-alternativet. Når dette likevel viste seg å bli en umulighet, er jeg, som vår alles kjære Lars Sponheim, glad for at det ble Jens i stede for Jensen. Innerst inne har jeg hele tiden visst at jeg foretrakk pesten fremfor koleraen.

Det er med tungt hjerte jeg ser at mine to partier Venstre og Krf begge gjør katastrofevalg. Sentrum har blitt marginalisert, ja rett og slett utradert av dette resultatet. Valgforsker Bernt Aardal sa at "det er blitt for trangt i sentrum". Det kan tolkes som om det ikke er rom for sentrumspolitikk i Norge lengre. Dette har jeg ikke tro på. Til tross for at denne valgkampen har vist en kraftig polarisering mellom blokkene på høyre og venstresiden i norsk politikk, så er det langt fra sikkert at det trenger å være slik i fremtiden.

Samtidig står Siv Jensen frem etter valget og sier at Venstre og Krf må velge side. Nei, de må ikke det. Til tross for at de gjennom denne valgkampen har blitt marginalisert, er de langt fra forpliktet til å velge side. De kan godt fortsette å kjøre sin politikk, som aktive sentrumspartier, med en balansert politikk, der de kan samarbeide både til høyre og venstre.

Skulle de likevel se seg nødt til å velge, vil jeg anbefale at de ser til venstre og prøver å få i stand en sentrum-venstre koalisjon, bestående av Ap, Sp, Venstre og Krf. Da vil Ap, som realpolitisk på svært mange saker er et sentrumsparti, slippe den klampen om foten som Sv helt tydelig er for dem. Sv selv kan igjen fremstå som et konstrunktivt opposisjonsparti, en rolle som kler dem mye bedre enn den de har nå. Men en bredt sentrum-venstre samarbeid vil de tre sentrumskollegaene trekke Ap-politikken i en mer verdikonservativ retning, og de vil kunne være miljøalibiene til "tungindustripariet" Ap. En meget god løsning i mine øyne.

Som en liten note avslutningsvis vil jeg bare nevne hvor skuffende det er at denne valgkampen ikke har blitt en miljøvalgkamp. Det soleklart viktigste temaet i våre dager har blitt feid glatt under teppet av "det rustne triangle" i norsk miljøpolitikk, Ap, H og Frp. Noen små krangler om oljeboring i nord har det vært, men hele tiden i kontesten knyttet til samarbeid innadd i blokkene. "Kan du Kristin sitte i en regjering som går inn for boring i nord?" "Vi vil ikke gi noen ulitimatum før valget". Dermed har det ikke blitt fokus på dette temaet i det hele tatt . Det virker som saken har blitt trenert av de store partiene, fordi de er svake på dette området. De mindre partiene (Sv, V og Krf) har ikke klart å løfte den frem, og det tror jeg har vært skadelig både for de pariene og for folk flest...

I 2013 ønsker jeg meg en valgkamp med tungt fokus på miljø, og der et samlet sentrum i større grad flørter med Ap.

Godt valg i 2013!

Håndball sesongen 09/10

Ja, jeg vet, det er knapt en sjel der ute som bryr seg. Men for meg er dette viktig, veldig viktig. I dette blogginnlegget vil jeg ta en liten vurdering av de lagene jeg tror vil dominere internasjonal (herre-) håndball i sesongen som nettopp har startet.

De siste årene er det fire lag som har utpekt seg i Europa. THW Kiel (Tyskland) og Ciudad Real (Spania) som de to store, tett fulgt av HSV Handball ((Hamburg) Tyskland) og FC Barcelona Borges (Spania). Jeg tipper de samme lagene vil dominere i år, men styrkeforholdet innbyrdes kan nok endres litt. I tillegg er det noen andre lag som bør nevnes som spennende utfordrere. La oss gå litt systematisk til verks.

THW Kiel: Det store laget i Tyskland de siste 10-15 årene vil også i år være helt i toppen. Før sesongen har de mistet tre av sine aller viktigste spillere. Legenden Stefan Lövgren har lagt opp. Det er ikke det verste slaget. Mannen er gammel, og har fått meget begrenset med spilletid de siste årene. Verre for dem er det at verdens beste håndballspiller Nicola Karabatic og verdens beste høyrekant Vid Kavticnik begge har forlatt klubben til fordel for franske Montpellier. Til tross for et fantastisk godt kjøp i franske Daniel Narcisse og brukbare kjøp av Christian Sprenger og Momir Ilic, så blir det ikke lett å erstatte Karabatic/Kavticnik. Mitt tips er at det blir utrolig jevnt i toppen i Tyskland mellom dem og HSV Handball. I Europa kommer de til å være "up there", men de vinner neppe...

HSV Handball: HSV har i mange år nå kjempet for å ta det siste skrittet opp på siden og forbi Kiel. De har ikke mistet noen sentrale spillere, samtidig som de har snappet opp det kroatiske vidunderbarnet Domagoj Duvnjak og kjempen på strek, Igor Vori, fra Croatia Osiguranje-Zagreb. Gode kjøp, som begge styrker laget. Likevel er det fristende å si at det vel så mye er Kiels svekkelse som HVS's forsterkinger som gjør at de i år vil være enda nærmere, om ikke forbi. Blir, som sagt, tett i Tyskland. Samtidig tror jeg HSV er en svært seriøs utfordrer i CL. Dog ikke mitt heteste tips.

Ciudad Real: Superlaget fra Spania, som har hentet den ene stjernen etter den andre de siste årene, og gjennom Talent Dusjebaevs stødige ledelse har hentet stort sett rubbel og bit av pokaler både nasjonalt og internasjonalt de siste årene, vil slite mer i år. De har fremdeles et stjernegalleri av dimmensjoner, men de har tapt to meget sentrale spillere. Kjempen fra Hviterussland, Siarhei Rutenka og den intelektuelle og meget rutinerte superstjernen fra sagaøya, Olafur Stefansson, har begge skiftet jaktmarker. Dette vil merkes. Samtidig har de ikke maktet å stable en av tidenes beste linjespillere, Rolando Urios, på beina igjen (han har lagt skoene på hylla). Derfor tror jeg CR vil få en, etter deres målestokk, trøblete sesong.

FC Barcelona Borges: 90-tallets store lag er tilbake. Etter å ha slitt i skyggen av Ciudad Real og Kiel i endel år, er igjen "Blaugrana" tilbake der de selv føler de hører hjemme, helt i toppen. De siste årene har de bygget stein på stein, for nå gamle høyder, og jeg tror at de klarer det i år. Jeg tror de har fått på plass den siste brikken, og det er tidligere nevnte Siarhei Rutenka. Med en backrekke der de kan rotere på spillere som Rutenka, Mikkel Hansen, Iker Romer, Lazlo Nagy, Joachim "Traktor" Boldsen m.fl. har de nå mange strenger å spille på. Når de i tillegg har fått i russiske Konstantin Igropulo til å avlaste Nagy på høyrebacken er ting som de skal. Barcelona blir meget bra i år, jeg strekker meg så langt som å si at de blir best. Asobal liga og Champions league går til "Blaugrana".

Spennende utfordrere:

Croatia Osiguranje-Zagreb har blitt nevnt som CL-favorittene etter at håndballens største kunstner og "enfant terrible" Ivano Balic kom tilbake i fjor. Men sorry, ensom svale gjør ingen sommer. Til tross for at de har verdens mest målkåte (og skuddkåte) spiller på høyreback, Kiril Lazarov, og har får norges monsterstrek, Frank Løke, så blir det ikke godt nok. Særlig ikke etter at Duvnjak og Vori valgte HSV. Kanskje semi i CL, if they're lucky...

Montpellier HB: CL-vinnerne fra 02/03 kan få en kjempesesong. Som jeg tidligere har nevnt har de skaffet seg to av de viktigste bidragsyterne til Kiels suksess de siste årene i duoen Karabatic/Kavticnik. Når du spulerer dette med verdens beste venstrekant, Michael Guigou, og meget habile Mladen Bojinovic, så blir det bra, men dessverre for dem, ikke godt nok til å gå helt til topps.

Om jeg gleder meg til sesongen? You bet :-D

3.oktober braker det løs med CL-håndball igjen. Eurosport2 er plassen, evt http://www.ehftv.com/

Som jeg nevnte i starten tror jeg ikke det er mange som bryr seg om dette, men skulle du, mot formodning, være en av dem som synes dette er topp, eller bare vil uttale deg om saken, er du hjertlig velkommen til å skrive en kommentar eller to.

Hjertesukk fra en lærer

Skoleåret 2009/10 er en drøy uke gammel, og allerede nå begynner frustrasjonen å stige. De av dere som aldri har virket som lærer antar umiddelbart at elevene har vært vanskelige og tøffe i tryne, og at det er dette som er grunn til min frustrasjon. Feil! Elevene er stort sett veldig bra og forårsaker generelt veldig lite frustrasjon. Det som skaper frustrasjonen er de som styrer over oss.

Til tross for min usedvanlig lave alder, har jeg faktisk i år gitt meg i kast med mitt 16. år som lærer. På den stunden har det skjedd mye i skoleverket. Det mest markante er den utpregede mistilliten som vises oss fra våre overordnede.

Mye av dette startet i 2001 da daværende Kirke- og undervisningsminister Trond Giske og Utdanningsforbundets leder Helga Hjetland kom til enighet om et "lønnsløft" for lærerne. Innbakt i dette lønnsløftet lå også kravet om mer undervisning samt mer binding av arbeidstiden. I forbindelse med inngåelsen av denne avtalen stod Trond og Helga smilende sammen, mens Helga H., på sin gråtkvalte sunnmørsdialekt, stolt predikerte at "me må synleggjera kva lerarane gjer...". Denne "synleggjeringa" er nå i ferd med å ta fullstendig knekken på oss. ALT skal dokumenteres og budsjetteres. Mer og mer tid blir bundet. Hele samfunnet hyler, lett akkompanjert at en skjelvende sunnmørsdialekt: Vi vil SE at lærerne faktisk gjør noe. Vi vil ha det dokumentert.

Og den beste måten å dokumentere dette på er gjennom å binde tid, mest mulig tid. Bunden tid er, for de uinnvidde, den tiden lærerne ikke står i klasserommet, men likevel må være til stede på skolen. Da jeg begynte lærergjerningen hadde vi bundet tid hver tirsdag etter at elevene hadde gått hjem. Da hadde vi et felles møte som alle lærerne måtte være på. Altså ca to timer bundet tid i uken. Nå har vi bundet tid fra 08.30 til 14.10 tirsdag, torsdag og fredag, samt fra 08.30 til 15.30 hver mandag og onsdag. Du kan selv prøve å regne ut hvor mange prosent den bundne tiden har gått opp. I tillegg blir vi nå pålagt hva vi skal gjøre i store deler av den bundne tiden. Vi kan f.eks. ikke planlegge fremtidige undervisningsopplegg eller rette prøver...

For en som aldri har stått i et klasserom kan dette virke helt kurant. Hva er problemet?

De er flere.

For det første er det bortimot umulig å gjøre noe fornuftig på jobb med 5-6 timer undervisning i bagasjen. Prøv selv å stå foran en klasse i 6 timer i strekk, der du i "pausene" mellom timene skal rydde bort forrige time og klargjøre eventuelle hjelpemidler til neste time. Ja, i tillegg har du kanskje vakt ute, pluss at tre elever skal snakke med deg om den leksa de ikke forstår helt. Når klokka passerer 14.10 og den siste elev har forlatt skolebygget er det ikke mye krefter igjen til å gjøre noe fornuftig. Det er ekstremt lite fruktbar bruk av tid å tvinge lærere til å bli værende på skolen halvanne time ekstra da. Enhver lærer er helt nødt til å bruke utallige timer på kvelder og i helger til for- og etterarbeid. Da har vi overskudd og energi. Da blir arbeidet vårt effektivt og fruktbart. Det blir det ikke fra 14.10 og utover...

For det andre; hvor motiverende er det for oss lærere å bli møtt med en skepsis i samfunnet, en skepsis som sier at vi tror ikke dere gjør en god nok jobb. Bevis det! Det eneste "folk flest" ser er to måneder sommerferie, høstferie, juleferie, samt vinter- og påskeferie. Dere har det så godt, vi bør i det minste kunne kreve at der "synleggjer" det dere holder på med den korte stunden i løp av året dere faktisk er på jobb.... Alt det andre, time etter time på kvelder og i helger, det ser de ikke, det vil de ikke vite noe om. Hva om et politisk parti nå i valgkampen faktisk gikk ut og sa at de vil gi større frihet til lærerne. Tenk om de ville sagt at de vil heve lærernes anseelse gjennom å vise tillit. Tillit til at lærerne faktisk gjør en god jobb med barna våre uten at de trenger å dokumentere alt. Nå sier politikerne at de vil heve lærernes anseelse gjennom å etterutdanne folk. Ja, det er sannelig et signal om tillit til dagens lærere... Dere er ikke gode nok nå, så vi må etterutdanne dere!

Så la oss nå se hva som kom ut av denne fantastiske avtalen Helga H. undertegnet en høstdag i 2001. Hva ble det av dette lønnsløftet til lærerne?

Det førte helt konkret til en time mer klasseromsundervisning i uken, mye mer bundet tid, samt mindre kontroll på bruken av den bundne tiden. Si meg, hvor mange der ute hadde gått med på å øke arbeidstiden uten å få mer lønn? Hvem hadde gått med på å holdes adskillig mye mer på jobb uten økonomisk kompensasjon? Kanskje var det ikke et lønnsløft da? Kanskje det bare var en stillingsutvidelse. Mer jobb, mer lønn. Og hva har skjedd i etterkant? Ved hvert eneste lønnsoppgjør etterpå har det blitt hylt høyt fra alle andre i offentlig sektor at vi kan ikke gi en krone ekstra til lærerne, for de fikk slikt et uhyggelig lønnsløft i 2001. Vi må utjevne dette først, før vi kan begynne å gi til lærerne igjen.

Konklusjon av Helga H.-avtalen i 2001: Permanent stillingsutvidelse, tidsbegrenset lønnsforhøyelse... Hurra for Helga. U rock my world!!!

En liten avsluttende kommetar angående lønn. Aftenposten skriver på lederplass etter at den omtalte avtalen fra 2001 er i boks at: "ingen lærere lenger kan regne seg som lavtlønnede. Det bør de da heller ikke være." Vel mine gode venner; hvor mange av dere har min ansiennitet, 5 års høyere utdanning og under 400.000 kr i året? Jeg bare spør...

Ferieslutt :-(

Akk og ve, nå er det slutt! Årets definitive høydepunkt, sommerferien, er så godt som over. Mandag 22.juni klokken 08.30 startet herligheten offisielt. Dette er 50 dager siden. Nå er det bare 1 igjen. Jeg kjenner at den vanlige mini-depresjonen er på vei. Akk og ve!
Men la oss skru tiden noen og 50 dager tilbake, til dagene like før herlighetens knopper åpnet seg. Hva tenkte undertegnede da? Var jeg yr og vill og desperat etter å få ferie? Nei, jeg var ikke det. Jeg hadde en relativt avventet holdning til det hele. Jeg var fylt med ambivalente følelser. Ambivalensen bunnet i flere ting. For det første, jeg misliker ikke jobben min. Som regel synes jeg det er helt ok å jobbe som ungdomsskolelærer. For det andre, og kanskje det som aller sterkest holdt noe av entusiasmen over å få ferie tilbake, så fort ferien er i gang er det mindre igjen av den. Faktisk er min favorittperiode dagene like før ferien begynner. Da er ferien innenfor rekkevidde, og jeg har samtidig ikke brukt opp noen ting. Jeg har samtlige 51 dager igjen. Hvis det i tillegg kommer en sky på himmelen når ferien har startet og alt ikke er perfekt en dag, føles det som an awful waste of time. Jeg kunne jo like gjerne vært på jobb, så kunne jeg tatt ferie når solen kom tilbake...
Når halve ferien er unnagjort, og det bare er drøye tre uker igjen, føles det som det er slutt. Det er ikke vits å finne på noe nå, vi skal jo snart på jobb igjen.
Og nå er vi altså der. Det er slutt på de late dagene, med å sove til 11.00 og ligge i sengen og lese hver natt til klokken 04.30. Det er over, plikten kaller. Og verst av alt, det er 314 dager til neste sommerferie :-(
Likevel, oppi traumene og depresjonen, her er et glimt av håp til alle dere slaver av noen lærere der ute; det er bare 55 dager til HØSTFERIEN :-)

tYRanniet

Noen ganger lengter jeg tilbake til nrk-monopolet, før tekst-tv og internett. Da fikk vi værmeldingen to ganger i døgnet, på slutten av Dagsrevyen og Kveldsnytt. I våre dager kan vi sjekke været jevnt og trutt hele tiden,og det er ikke bare morgendagens vær vi blir opplyst om, vi får vite prognosene 10 dager fremover. Yr.no og andre værtjenester på nettet holder oss jevnlig oppdatert. Dette er jo fint nok, men det fører også med seg enkelte problemer.

Spesielt nå, når sommerferien har satt inn og soltilbedelsen er på sitt heteset. Og for alt i verden, jeg har verdens beste kone (selv om de fleste mener at det er hun som har vært den heldige;-), men hun er desperat opptatt av været.

I dag for eksempel, da jeg satt på pc'en og sjekket siste rykter fra silly season, da brølte hun fra vaskerrommet (arbeidsfordeling som seg hør og bør...): Kjartan, kan du sjekka om de har forandra någe på Yr!!! Jeg stønnet og klaget litt, men blekket opp en ny fane, logget på Yr, og jo, godværete skal fortsette. Jeg brøler tilbake: Alt vel, godvær i sikte fremdeles! Svaret kom kjapt. Kan du sjekka Storm.no og me d sama. Bare for å se om de seie d sama. Jeg sukket tungt for meg selv, ergret meg litt over at det nå er flere minutter siden jeg fikk trykket Oppdater på facebook-siden min, men utførte ordre. Ops!! På Storm er det mye mer skyer. Litt mær sjyår på Storm, roper jeg tilbake til vaksekjelleren. HÆÆÆ!!???, kommer det kjapt tilbake. Litt mær sjy... JA; EG HØRRE KA DU SEIE!!! Men kossen e d muligt??? Kan du sjekka BBC åg me d sama???

O

Og slik går nå dagene. Av erfaring har jeg Yr.no, Storm.no og andre værmeldingstjenester liggende oppe som en fane døgne rundt. Da går det mye kjappere og meddele "hu i vaskekjellaren" eller "hu i bede" hvordan det ser ut på værfronten i dagene som kommer.

God sommer alle sammen, og lykke til med været!!

Twitter - hvorfor?

Et av de nyeste fenomenene i Web 2.0-sfæren er Twitter. Svært mange har hørt om fenomenet og endel har også testet det litt ut, uten at det har fått samme fotfeste i den gemene hop, som for eksempel Facebook. Selv er jeg en ivrig bruker av Twitter og vil i dette innlegget prøve å forklar hvorfor Twitter er bra.

Det har i mange nettaviser stått råd og vink for hvordan du BØR aggere i twittersfæren. Blant annet har vg-nett 11 gode Twitter-tips. Disse rådene, og for såvidt de aller fleste andre jeg har lest, strider sterkt mot den måten jeg benytter Twitter på. Stort sett alle råd her går på at DU skal være så aktiv og attraktiv som mulig. Målet ditt skal være å promotere deg og ditt, slik at du får mange følgere. Dette er fullstendig motsatt av hvordan jeg trakterer dette mediet. Jeg er ikke en spesielt spennende person. De som kjenner meg eller har kjent meg i en fjern fortid vil ha mye større glede av å være venn med meg på Facebook. Facebook er min personlige hjemmeside. Der kan jeg dele det jeg måtte ønske om meg selv med omverden. Skulle jeg har større trang til å meddele verden noe, er blogg det mest naturlige mediet. Twitter, et medium der du har kontakt med mennesker du aldri har hatt og aldri vil få noe personlig forhold til, er ikke egnet til selvpromotering for en (i et globalt perspektiv) fullstendig uinteressant person som meg. Konklusjonen jeg trekker, og som sikkert de fleste som ikke vedlikeholder tvitringen sin støtter, er at Twitter ikke er plassen for promotering for oss Isak Sellanrå'er. Det eneste jeg skriver på mine nøye tilmålte 140 tegn, er henvisning til denne bloggen hver gang det er et nytt innlegg.

Men hvorfor er jeg inne på Twitter hver eneste dag da, hvis jeg ikke gjør slik som "alle" nettavisene anbefaler? Mitt fokus er ikke på å få følgere, men å velge ut de jeg ønsker å følge. Twitter tillater, i motsetning til Facebook, at du følger alle du vil. Ønsker du å følge Demi Moore, så er det bare å gjøre det. Og det ER den virkelige Demi...

Dermed gjenstår det å finne personer som du synes er interessante. Folk som har noe å si. Personlig følger jeg Lance Armstrong. Kong Lance har gått så langt at han har innført pressenekt. Han nekter og snakke med pressen, men henviser dem heller til twitter-kontoen sin. Gjennom å følge Lance blir man så oppdatert, direkte fra kilden, om hva han f.eks. synes om dagens etappe i Giroen. I tillegg er det greit å følge folk som har blogger du har interesse av å lese. Personlig er jeg stor fan av den "pensjonerte" Aftenblad-journalisten Thor Bjarne Bore. Han kommer med mange spennende og interessante blogg-innlegg. Han følger jeg på Twitter, og hver gang han har skrevet et nytt innlegg på bloggen legger han ut en melding på Twitter om det.

Denne måten å tilnærme seg Twitter på blir på mange måter som å komponere sin egen nettavis. En nettavis der du selv kan velge hvilke nyheter du vil lese. Jeg kan velge å få alle nyhetene om Lance Armstrong, men slipper å lese om Paris Hilton sin siste medieflørt. Jeg kan se hva sentrumspolitikere mener om oljeleting i nord, men kan slippe å lese hva Siv Jensen mener om den samme saken. Jeg kan få alle toppsakene i nyhetsverden fra CNN, mens jeg slipper å skrolle forbi Fanthomas.

For meg handler først og fremst Twitter om å selektere ut den informasjonen jeg vil ha. I stede for å måtte hoppe mellom et lass med nettsider for å sjekke om det har skjedd noe nytt av interesse, kan jeg bare samle dem alle på Twitterkontoen min. Da får jeg vite det meste av det jeg ønsker, og så kan jeg manøverer meg videre på weben derfra.

Likevel; følg meg gjerne på www.twitter.com/KjaRy

Skap-musikk

Vi har alle noen sider vi er mindre stolte av. Av og til lar jeg meg, høyst ufrivillig, blende av Arsenals angrepsspill, andre ganger får jeg frysninger når L'poolfansen stemmer i You'll never walk alone. Dette er sider jeg har som jeg ikke er stolt av, men jeg velger å snakke åpent om dem likevel. På denne måten har vi det på de fleste områder i livet har jeg funnet ut. Pragmatismen lever i beste velgående, til tross for iherdige forsøk på å undertrykke den og leve etter idealene.

I dette blogginnlegget vil jeg åpne døren på gløtt til det skapet som inneholder musikk. Når det gjelder musikk toner jeg flagg ganske høyt. Tom Waits, Nick Cave, Pixies, Gogol Bordello, Wunderkammer(Jackman) og Violent femmes er artister jeg med stolthet nevner som favoritter når temaet kommer opp. Jeg indentifiserer meg med den typen musikk og jeg føler det forteller noe om meg som person når denne listen legges frem. Nå må jeg betone ganske kraftig at jeg ikke først og frems pynter meg med musikk, jeg nevner ikke disse gruppene/artistene fordi de passer profilen min, men faktisk fordi jeg liker dem best. Dette forhinder meg likevel ikke fra å like annen musikk også. Jeg vil gi eksempler på musikk jeg liker, uten at jeg nødvendigvis ønsker å identifisere meg med denne musikken. Skapfan? Ja, kanskje. Let's open the closet...

1) You are my sister - Antony and the Johnsons.
Transekongen på musikkmarkedet som synger at han er en liten gutt som vil vokse opp å bli en nydelig dame (Fra For today I am a boy). Han blir omtalt som en slags Boy George for det nye millenniet. Man trenger ikke doktorgrad i sosialantropologi for å skjønne hvorfor jeg kanskje ikke ønsker å bli indentifisert med denne musikken (musikeren), but hey, I like it!

2) A bar in Amsterdam - Katzenjammer.

Norsk jenteband! Jeg er ikke nødvendigvis fan av gruppa (har hørt dem alt for lite til å trekke noen konklusjoner her), men jeg liker denne sangen. Sjangermessig minner de litt om legendariske Wunderkammer, en slags sosialistisk rødstrømpe-tante til Pål Jackman & Co. Og hvorfor jeg ikke føler jeg kan identifisere meg med disse søte unge damene? De gir fra seg til vel mye rødvinsdrikkende-wannabeintelektuell-bestevestkant-fnisejente vibber. Litt to much for en jordnær(?), middelaldrende(!) mann med dype viker og voksende mage.

3) We're not gonna take it - Twisted sister.
Med en viss grad av stolthet kan jeg si at puddelrocken ble for min del lagt igjen på 80-tallet. Bon Jovi, Europe og White Lion var alle kassert og puttet i kassen "Pinlige pre-pubertale feiltagelser". Der har de ligget trygt, blitt tatt frem og ledd litt av innimellom, for så å bli stuet ned igjen. Likevel, enkelte sanger får det fremdeles til å bruse litt pubertalt i blodet mitt. Dee Sniders latterlige (men likevel kule) klassiker kommer i denne kategorien.

4) I want your love - Transvision vamp.
Dette er den tyngste innrømmelsen. I enkelte euforiske øyeblikk av nostalgi finner jeg frem til denne sangen på YouTube. Den übersexy, tyggegummirosa, trutmunnete frontfiguren Wendy James har fremdeles en viss dragning på meg. Det er ikke fint, det er ikke spesielt kult, det er ikke direkte poetisk heller, men det er nostalgisk på en forlokkende måte. I don't want your money honey, I just want your love...

Sånn! Det var jo ikke så ille?!
P.S. Det hadde vært kjekt om noen var frimodige og listet opp sin "skap-musikk" som kommentar til dette innlegget.