Hjertesukk fra en lærer

Skoleåret 2009/10 er en drøy uke gammel, og allerede nå begynner frustrasjonen å stige. De av dere som aldri har virket som lærer antar umiddelbart at elevene har vært vanskelige og tøffe i tryne, og at det er dette som er grunn til min frustrasjon. Feil! Elevene er stort sett veldig bra og forårsaker generelt veldig lite frustrasjon. Det som skaper frustrasjonen er de som styrer over oss.

Til tross for min usedvanlig lave alder, har jeg faktisk i år gitt meg i kast med mitt 16. år som lærer. På den stunden har det skjedd mye i skoleverket. Det mest markante er den utpregede mistilliten som vises oss fra våre overordnede.

Mye av dette startet i 2001 da daværende Kirke- og undervisningsminister Trond Giske og Utdanningsforbundets leder Helga Hjetland kom til enighet om et "lønnsløft" for lærerne. Innbakt i dette lønnsløftet lå også kravet om mer undervisning samt mer binding av arbeidstiden. I forbindelse med inngåelsen av denne avtalen stod Trond og Helga smilende sammen, mens Helga H., på sin gråtkvalte sunnmørsdialekt, stolt predikerte at "me må synleggjera kva lerarane gjer...". Denne "synleggjeringa" er nå i ferd med å ta fullstendig knekken på oss. ALT skal dokumenteres og budsjetteres. Mer og mer tid blir bundet. Hele samfunnet hyler, lett akkompanjert at en skjelvende sunnmørsdialekt: Vi vil SE at lærerne faktisk gjør noe. Vi vil ha det dokumentert.

Og den beste måten å dokumentere dette på er gjennom å binde tid, mest mulig tid. Bunden tid er, for de uinnvidde, den tiden lærerne ikke står i klasserommet, men likevel må være til stede på skolen. Da jeg begynte lærergjerningen hadde vi bundet tid hver tirsdag etter at elevene hadde gått hjem. Da hadde vi et felles møte som alle lærerne måtte være på. Altså ca to timer bundet tid i uken. Nå har vi bundet tid fra 08.30 til 14.10 tirsdag, torsdag og fredag, samt fra 08.30 til 15.30 hver mandag og onsdag. Du kan selv prøve å regne ut hvor mange prosent den bundne tiden har gått opp. I tillegg blir vi nå pålagt hva vi skal gjøre i store deler av den bundne tiden. Vi kan f.eks. ikke planlegge fremtidige undervisningsopplegg eller rette prøver...

For en som aldri har stått i et klasserom kan dette virke helt kurant. Hva er problemet?

De er flere.

For det første er det bortimot umulig å gjøre noe fornuftig på jobb med 5-6 timer undervisning i bagasjen. Prøv selv å stå foran en klasse i 6 timer i strekk, der du i "pausene" mellom timene skal rydde bort forrige time og klargjøre eventuelle hjelpemidler til neste time. Ja, i tillegg har du kanskje vakt ute, pluss at tre elever skal snakke med deg om den leksa de ikke forstår helt. Når klokka passerer 14.10 og den siste elev har forlatt skolebygget er det ikke mye krefter igjen til å gjøre noe fornuftig. Det er ekstremt lite fruktbar bruk av tid å tvinge lærere til å bli værende på skolen halvanne time ekstra da. Enhver lærer er helt nødt til å bruke utallige timer på kvelder og i helger til for- og etterarbeid. Da har vi overskudd og energi. Da blir arbeidet vårt effektivt og fruktbart. Det blir det ikke fra 14.10 og utover...

For det andre; hvor motiverende er det for oss lærere å bli møtt med en skepsis i samfunnet, en skepsis som sier at vi tror ikke dere gjør en god nok jobb. Bevis det! Det eneste "folk flest" ser er to måneder sommerferie, høstferie, juleferie, samt vinter- og påskeferie. Dere har det så godt, vi bør i det minste kunne kreve at der "synleggjer" det dere holder på med den korte stunden i løp av året dere faktisk er på jobb.... Alt det andre, time etter time på kvelder og i helger, det ser de ikke, det vil de ikke vite noe om. Hva om et politisk parti nå i valgkampen faktisk gikk ut og sa at de vil gi større frihet til lærerne. Tenk om de ville sagt at de vil heve lærernes anseelse gjennom å vise tillit. Tillit til at lærerne faktisk gjør en god jobb med barna våre uten at de trenger å dokumentere alt. Nå sier politikerne at de vil heve lærernes anseelse gjennom å etterutdanne folk. Ja, det er sannelig et signal om tillit til dagens lærere... Dere er ikke gode nok nå, så vi må etterutdanne dere!

Så la oss nå se hva som kom ut av denne fantastiske avtalen Helga H. undertegnet en høstdag i 2001. Hva ble det av dette lønnsløftet til lærerne?

Det førte helt konkret til en time mer klasseromsundervisning i uken, mye mer bundet tid, samt mindre kontroll på bruken av den bundne tiden. Si meg, hvor mange der ute hadde gått med på å øke arbeidstiden uten å få mer lønn? Hvem hadde gått med på å holdes adskillig mye mer på jobb uten økonomisk kompensasjon? Kanskje var det ikke et lønnsløft da? Kanskje det bare var en stillingsutvidelse. Mer jobb, mer lønn. Og hva har skjedd i etterkant? Ved hvert eneste lønnsoppgjør etterpå har det blitt hylt høyt fra alle andre i offentlig sektor at vi kan ikke gi en krone ekstra til lærerne, for de fikk slikt et uhyggelig lønnsløft i 2001. Vi må utjevne dette først, før vi kan begynne å gi til lærerne igjen.

Konklusjon av Helga H.-avtalen i 2001: Permanent stillingsutvidelse, tidsbegrenset lønnsforhøyelse... Hurra for Helga. U rock my world!!!

En liten avsluttende kommetar angående lønn. Aftenposten skriver på lederplass etter at den omtalte avtalen fra 2001 er i boks at: "ingen lærere lenger kan regne seg som lavtlønnede. Det bør de da heller ikke være." Vel mine gode venner; hvor mange av dere har min ansiennitet, 5 års høyere utdanning og under 400.000 kr i året? Jeg bare spør...

Ferieslutt :-(

Akk og ve, nå er det slutt! Årets definitive høydepunkt, sommerferien, er så godt som over. Mandag 22.juni klokken 08.30 startet herligheten offisielt. Dette er 50 dager siden. Nå er det bare 1 igjen. Jeg kjenner at den vanlige mini-depresjonen er på vei. Akk og ve!
Men la oss skru tiden noen og 50 dager tilbake, til dagene like før herlighetens knopper åpnet seg. Hva tenkte undertegnede da? Var jeg yr og vill og desperat etter å få ferie? Nei, jeg var ikke det. Jeg hadde en relativt avventet holdning til det hele. Jeg var fylt med ambivalente følelser. Ambivalensen bunnet i flere ting. For det første, jeg misliker ikke jobben min. Som regel synes jeg det er helt ok å jobbe som ungdomsskolelærer. For det andre, og kanskje det som aller sterkest holdt noe av entusiasmen over å få ferie tilbake, så fort ferien er i gang er det mindre igjen av den. Faktisk er min favorittperiode dagene like før ferien begynner. Da er ferien innenfor rekkevidde, og jeg har samtidig ikke brukt opp noen ting. Jeg har samtlige 51 dager igjen. Hvis det i tillegg kommer en sky på himmelen når ferien har startet og alt ikke er perfekt en dag, føles det som an awful waste of time. Jeg kunne jo like gjerne vært på jobb, så kunne jeg tatt ferie når solen kom tilbake...
Når halve ferien er unnagjort, og det bare er drøye tre uker igjen, føles det som det er slutt. Det er ikke vits å finne på noe nå, vi skal jo snart på jobb igjen.
Og nå er vi altså der. Det er slutt på de late dagene, med å sove til 11.00 og ligge i sengen og lese hver natt til klokken 04.30. Det er over, plikten kaller. Og verst av alt, det er 314 dager til neste sommerferie :-(
Likevel, oppi traumene og depresjonen, her er et glimt av håp til alle dere slaver av noen lærere der ute; det er bare 55 dager til HØSTFERIEN :-)

tYRanniet

Noen ganger lengter jeg tilbake til nrk-monopolet, før tekst-tv og internett. Da fikk vi værmeldingen to ganger i døgnet, på slutten av Dagsrevyen og Kveldsnytt. I våre dager kan vi sjekke været jevnt og trutt hele tiden,og det er ikke bare morgendagens vær vi blir opplyst om, vi får vite prognosene 10 dager fremover. Yr.no og andre værtjenester på nettet holder oss jevnlig oppdatert. Dette er jo fint nok, men det fører også med seg enkelte problemer.

Spesielt nå, når sommerferien har satt inn og soltilbedelsen er på sitt heteset. Og for alt i verden, jeg har verdens beste kone (selv om de fleste mener at det er hun som har vært den heldige;-), men hun er desperat opptatt av været.

I dag for eksempel, da jeg satt på pc'en og sjekket siste rykter fra silly season, da brølte hun fra vaskerrommet (arbeidsfordeling som seg hør og bør...): Kjartan, kan du sjekka om de har forandra någe på Yr!!! Jeg stønnet og klaget litt, men blekket opp en ny fane, logget på Yr, og jo, godværete skal fortsette. Jeg brøler tilbake: Alt vel, godvær i sikte fremdeles! Svaret kom kjapt. Kan du sjekka Storm.no og me d sama. Bare for å se om de seie d sama. Jeg sukket tungt for meg selv, ergret meg litt over at det nå er flere minutter siden jeg fikk trykket Oppdater på facebook-siden min, men utførte ordre. Ops!! På Storm er det mye mer skyer. Litt mær sjyår på Storm, roper jeg tilbake til vaksekjelleren. HÆÆÆ!!???, kommer det kjapt tilbake. Litt mær sjy... JA; EG HØRRE KA DU SEIE!!! Men kossen e d muligt??? Kan du sjekka BBC åg me d sama???

O

Og slik går nå dagene. Av erfaring har jeg Yr.no, Storm.no og andre værmeldingstjenester liggende oppe som en fane døgne rundt. Da går det mye kjappere og meddele "hu i vaskekjellaren" eller "hu i bede" hvordan det ser ut på værfronten i dagene som kommer.

God sommer alle sammen, og lykke til med været!!

Twitter - hvorfor?

Et av de nyeste fenomenene i Web 2.0-sfæren er Twitter. Svært mange har hørt om fenomenet og endel har også testet det litt ut, uten at det har fått samme fotfeste i den gemene hop, som for eksempel Facebook. Selv er jeg en ivrig bruker av Twitter og vil i dette innlegget prøve å forklar hvorfor Twitter er bra.

Det har i mange nettaviser stått råd og vink for hvordan du BØR aggere i twittersfæren. Blant annet har vg-nett 11 gode Twitter-tips. Disse rådene, og for såvidt de aller fleste andre jeg har lest, strider sterkt mot den måten jeg benytter Twitter på. Stort sett alle råd her går på at DU skal være så aktiv og attraktiv som mulig. Målet ditt skal være å promotere deg og ditt, slik at du får mange følgere. Dette er fullstendig motsatt av hvordan jeg trakterer dette mediet. Jeg er ikke en spesielt spennende person. De som kjenner meg eller har kjent meg i en fjern fortid vil ha mye større glede av å være venn med meg på Facebook. Facebook er min personlige hjemmeside. Der kan jeg dele det jeg måtte ønske om meg selv med omverden. Skulle jeg har større trang til å meddele verden noe, er blogg det mest naturlige mediet. Twitter, et medium der du har kontakt med mennesker du aldri har hatt og aldri vil få noe personlig forhold til, er ikke egnet til selvpromotering for en (i et globalt perspektiv) fullstendig uinteressant person som meg. Konklusjonen jeg trekker, og som sikkert de fleste som ikke vedlikeholder tvitringen sin støtter, er at Twitter ikke er plassen for promotering for oss Isak Sellanrå'er. Det eneste jeg skriver på mine nøye tilmålte 140 tegn, er henvisning til denne bloggen hver gang det er et nytt innlegg.

Men hvorfor er jeg inne på Twitter hver eneste dag da, hvis jeg ikke gjør slik som "alle" nettavisene anbefaler? Mitt fokus er ikke på å få følgere, men å velge ut de jeg ønsker å følge. Twitter tillater, i motsetning til Facebook, at du følger alle du vil. Ønsker du å følge Demi Moore, så er det bare å gjøre det. Og det ER den virkelige Demi...

Dermed gjenstår det å finne personer som du synes er interessante. Folk som har noe å si. Personlig følger jeg Lance Armstrong. Kong Lance har gått så langt at han har innført pressenekt. Han nekter og snakke med pressen, men henviser dem heller til twitter-kontoen sin. Gjennom å følge Lance blir man så oppdatert, direkte fra kilden, om hva han f.eks. synes om dagens etappe i Giroen. I tillegg er det greit å følge folk som har blogger du har interesse av å lese. Personlig er jeg stor fan av den "pensjonerte" Aftenblad-journalisten Thor Bjarne Bore. Han kommer med mange spennende og interessante blogg-innlegg. Han følger jeg på Twitter, og hver gang han har skrevet et nytt innlegg på bloggen legger han ut en melding på Twitter om det.

Denne måten å tilnærme seg Twitter på blir på mange måter som å komponere sin egen nettavis. En nettavis der du selv kan velge hvilke nyheter du vil lese. Jeg kan velge å få alle nyhetene om Lance Armstrong, men slipper å lese om Paris Hilton sin siste medieflørt. Jeg kan se hva sentrumspolitikere mener om oljeleting i nord, men kan slippe å lese hva Siv Jensen mener om den samme saken. Jeg kan få alle toppsakene i nyhetsverden fra CNN, mens jeg slipper å skrolle forbi Fanthomas.

For meg handler først og fremst Twitter om å selektere ut den informasjonen jeg vil ha. I stede for å måtte hoppe mellom et lass med nettsider for å sjekke om det har skjedd noe nytt av interesse, kan jeg bare samle dem alle på Twitterkontoen min. Da får jeg vite det meste av det jeg ønsker, og så kan jeg manøverer meg videre på weben derfra.

Likevel; følg meg gjerne på www.twitter.com/KjaRy

Skap-musikk

Vi har alle noen sider vi er mindre stolte av. Av og til lar jeg meg, høyst ufrivillig, blende av Arsenals angrepsspill, andre ganger får jeg frysninger når L'poolfansen stemmer i You'll never walk alone. Dette er sider jeg har som jeg ikke er stolt av, men jeg velger å snakke åpent om dem likevel. På denne måten har vi det på de fleste områder i livet har jeg funnet ut. Pragmatismen lever i beste velgående, til tross for iherdige forsøk på å undertrykke den og leve etter idealene.

I dette blogginnlegget vil jeg åpne døren på gløtt til det skapet som inneholder musikk. Når det gjelder musikk toner jeg flagg ganske høyt. Tom Waits, Nick Cave, Pixies, Gogol Bordello, Wunderkammer(Jackman) og Violent femmes er artister jeg med stolthet nevner som favoritter når temaet kommer opp. Jeg indentifiserer meg med den typen musikk og jeg føler det forteller noe om meg som person når denne listen legges frem. Nå må jeg betone ganske kraftig at jeg ikke først og frems pynter meg med musikk, jeg nevner ikke disse gruppene/artistene fordi de passer profilen min, men faktisk fordi jeg liker dem best. Dette forhinder meg likevel ikke fra å like annen musikk også. Jeg vil gi eksempler på musikk jeg liker, uten at jeg nødvendigvis ønsker å identifisere meg med denne musikken. Skapfan? Ja, kanskje. Let's open the closet...

1) You are my sister - Antony and the Johnsons.
Transekongen på musikkmarkedet som synger at han er en liten gutt som vil vokse opp å bli en nydelig dame (Fra For today I am a boy). Han blir omtalt som en slags Boy George for det nye millenniet. Man trenger ikke doktorgrad i sosialantropologi for å skjønne hvorfor jeg kanskje ikke ønsker å bli indentifisert med denne musikken (musikeren), but hey, I like it!

2) A bar in Amsterdam - Katzenjammer.

Norsk jenteband! Jeg er ikke nødvendigvis fan av gruppa (har hørt dem alt for lite til å trekke noen konklusjoner her), men jeg liker denne sangen. Sjangermessig minner de litt om legendariske Wunderkammer, en slags sosialistisk rødstrømpe-tante til Pål Jackman & Co. Og hvorfor jeg ikke føler jeg kan identifisere meg med disse søte unge damene? De gir fra seg til vel mye rødvinsdrikkende-wannabeintelektuell-bestevestkant-fnisejente vibber. Litt to much for en jordnær(?), middelaldrende(!) mann med dype viker og voksende mage.

3) We're not gonna take it - Twisted sister.
Med en viss grad av stolthet kan jeg si at puddelrocken ble for min del lagt igjen på 80-tallet. Bon Jovi, Europe og White Lion var alle kassert og puttet i kassen "Pinlige pre-pubertale feiltagelser". Der har de ligget trygt, blitt tatt frem og ledd litt av innimellom, for så å bli stuet ned igjen. Likevel, enkelte sanger får det fremdeles til å bruse litt pubertalt i blodet mitt. Dee Sniders latterlige (men likevel kule) klassiker kommer i denne kategorien.

4) I want your love - Transvision vamp.
Dette er den tyngste innrømmelsen. I enkelte euforiske øyeblikk av nostalgi finner jeg frem til denne sangen på YouTube. Den übersexy, tyggegummirosa, trutmunnete frontfiguren Wendy James har fremdeles en viss dragning på meg. Det er ikke fint, det er ikke spesielt kult, det er ikke direkte poetisk heller, men det er nostalgisk på en forlokkende måte. I don't want your money honey, I just want your love...

Sånn! Det var jo ikke så ille?!
P.S. Det hadde vært kjekt om noen var frimodige og listet opp sin "skap-musikk" som kommentar til dette innlegget.

Kvinnelige forfattere

Jeg starter med en innrømmelse; den forrige hele boka jeg leste av en kvinnelig forfatter var nok sannsynligvis Anne Cath. Vestlys Knerten og lillebror eller noe i den duren. Jeg er altså ikke spesielt bevandret i litteratur skrevet av kvinner. Likevel har jeg i voksen alder alltid flagget høyt min aversjon mot kvinnelige forfattere. Jeg er glad i å lese god litteratur (som det forhåpentligvis kommer frem av mitt forrige innlegg), men jeg leser utelukkende bøker skrevet av menn. I dette lille innlegget skal jeg prøve å forklare hvorfor.

Først av alt må jeg få påpeke at jeg ikke ser ned på kvinner generelt. Jeg har stor respekt for enkelte kvinner, og skiller ikke mellom menn og kvinner på andre felt innen kulturen, som f.eks. musikk. Faktisk hadde jeg en postpubertal fase der jeg foretrakk kvinnelige vokalister. Blandt mine musikalske helter på den tiden kan nevnes Skin (Skunk Anansie), Beth Gibbons (Portishead), Dolores O'Riordan (Cranberries) og P.J. Harvey. Dette skriver jeg for å avkrefte eventuelle myter om meg som en kvinnefiendtlig mannsjåvinist.

Så til sakens kjerne, hvorfor leser jeg ikke kvinnelige forfattere?

Kvinnelige forfattere har en sentimental undertone i tekstene sine. Denne sentimentaliteten, som jeg finner meget patetisk, på kanten til utålelig, gjennomsyrer de aller fleste kvinnelige forfattere (tror jeg). Denne sentimentaliteten finnes ofte som emosjonelle beskrivelser av situasjoner. Situasjonen i seg selv er helt nøytral, men likevel preges teksten av denne (småkvalme) sentimentaliteten. Og dette er helt sikkert ikke bevisst. Dette er ikke et forsøk på å skrive en sentimental tekst. Det bare ligger i kvinnens natur. Østrogenet tyter ut, mot deres vilje. Og det er greit. Det må være sånn. Det er forskjell på menn og kvinner. Det skal være forskjell på menn og kvinner. Ahh, sier du og sukker, en ikke helt vitenskapelig analyse av ung Rypestøl der. Og der har du selvsagt helt rett. For dette handler ikke om vitenskap, dette handler om emosjoner. Og følelser er ikke vitenskap. De er subjektive og gjenstand for adskillig tolkning. Derfor kan ingen ta fra meg retten til å føle at kvinner føler for mye. For mye av dette ligger gjemt mellom linjene, der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Disse holdningne har selvsagt ført til mange festlige og opphetete diskusjoner opp gjennom tidene. Hver gang jeg havner i denne diskusjonen, skjer det med kvinner som føler seg forurettet og føler trang til å forsvare arten. Et stykke uti diskusjonen begynner litteraturanbefalingene og flagre. Les denne, hun skriver fantastisk! Denne må du absolutt lese, hvis ikke går du glipp av et mesterverk! Slik holder de på, disse forurettede sjelene. Nå siste, for bare noen dager siden, ble jeg anbefalt Jung Changs Ville svaner. Og ja, det kan godt være at jeg går glipp av noen supre bøker (dog jeg har min tvil), men det gjør jeg uansett. Hvordan i alle dager kan lille meg klare å lese alle de gode bøkene i verden skrevet av menn? Hvorfor skal jeg da kaste meg over all verdens bøker skrevet av kvinner i tillegg, for kanskje (dog jeg fortsatt har min tvil) å finne en bok av en kvinnelig forfatter som jeg faktisk liker? Nei, jeg har så ufattelig mange bøker igjen å lese av dyktige menn, at jeg vil nok holde meg langt vekke fra de kvinnelige forfatterne også i fremtiden...

Bøker til anbefaling

I dag, på Tau ungdomsskoles lærerrom, fikk jeg en utfordring jeg ikke kunne si nei til; lag en liste over de bøkene du mener bør leses. Jeg skulle gjøre et utvalg av de beste skjønnlitterære bøken jeg hadde lest og gi vedkommende denne listen. Det ble raskt klart for meg at det ville være an awful waste av gode litterære tips å bare gi dem til vedkommende. La meg heller laget et lite blogginnlegg om dette, så kan alle som vil benytte seg av de gode tipsene. Kanskje dere kan kommentere med å legge til deres favorittbøker også. Her er i alle fall min liste:

1) Brødrene Karamasov - Fjodor M. Dostojevskij.

Denne klassikern fra den store russiske mester leste jeg som 19-åring, mens jeg var i millitæret. Til den dag i dag er det nok den største leseopplevelsen jeg noen gang har hatt. Her blir det filosofert over dype, eksistensielle tema. Her er intriger. Her er litteratur på sitt aller beste. Boka er tykk og en smule krevende. Likevel vil jeg anbefale alle å titte litt inn i Dostojevskijs fatastsike verden. Du kan fort bli hektet.

2) Dommedagskrigen - Mario Vargas Llosa.

MVL er en av Latin-Amerikas største forfattere. Denne boken er magisk. Her fortelles det om en karrismatisk mann med uvanlige evner, som tiltrekker seg store folkemasser. En ekstremt velskrevet og bra bok.

3) 1984 - George Orwell.

Kanskje den mest kjente av fremtidsromanene. Orwell skrev boken i 1948 og skrev om det samfunnet han ser for seg i 1984. Boken er tydelig preget av samtiden den er skrevet i, et USA i McCarthy-tiden. Det er likevel en spennede og meget tankevekkende roman.

4) Vidunderlige nye verden - Aldus Huxley.

Denne boken, utgitt i 1932, faller i samme kategori som 1984. Her blir et fremtidssamfunn (år 2540 e.Kr. eller 632 etter Ford(som er den nye Messias)) beskrevet. Her berøres mange meget aktuelle problemstillinger som bioteknologi, reproduksjontknologi og ikke minst hvordan samfunnet blir hvis vi fjerner all motstand og bare ønsker konstant og ufravikelig lykke. Dette er en bok som virkelig får deg til å tenke. Beskriver ikke Huxley det samfunnet vi lever i nå? Og er vi blitt blinde for det?

5) Eselet så Herrens engel - Nick Cave.

En av vår tids største musikere har også skrevet en fantastisk roman. Bokens hovedperson er en tilbakestående ung mann som har prøvd å undertrykke alt det onde han opplever. Etterhvert blir det vanskeligere og vanskeligere for han å undertrykke det. Boken er mørk og burlesk, men samtidig spennende og velskrevet. En slags "Murder ballads" i maxiformat.

6) Kongen på fyllinga - Tristan Egolf.

Denne boka har endel likhetstrekk med "Eselet så Herrens engel". Også her møter vi en ung mann som er utstøtt av samfunnet og ønsker å hevne seg. I denne boka foregår hevnen på en litt mindre brutal måte. Hovedpersonene jobber som bosstømmer. Uten å si for mye, det blir Napoli-tilstander etterhvert. Meget underholdende lesing!

7) Historien om Pi - Yann Martel.

Før jeg leste boken fikk jeg vite at den handlet om en gutt som reiser i en liten båt over Stillehavet, fra Asia til Amerika, sammen med en mengde dyr, bl.a. en sulten tiger. Dette gjorde at jeg var meget skeptisk. Men alle mine bange anelser ble raskt gjort til skamme. Boken er drivende god skrevet, spennende og tidvis tror du at dette faktisk kunne skjedd.

8) Da Nietzsche gråt - Irvin D. Yalom.

Den amerikanske psykologen IDY lar oss få innsikt i psykoanalysen og psykoterapien. Denne undervisningen får vi gjennom en flott oppbygd, fiktiv, historie som innbefatter historiske størresler som Nietzsche og naturligvis Freud. Fabelaktig lesning!

9) Bestialitetens historie - Jens Bjørneboe.

Jens Bjørneboe er en av mine absolutte favoritter blant norske forfattere. Hans største mesterverk er etter min mening triologien Bestialitetens historie som består av de tre bøkne Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten. Her tar Bjørneboe for seg ulike tema og viser menneskenes ondskap. Både kirkens historie og den hvite manns herjinger gjennom historien får på pukkelen. Dette er noe av det beste som er skrevet av en nordmann, ever...

10) Latours katalog - Nikolaj Frobenius.

Nok en norsk roman som beksriver ondskapen. Latour en en ung gutt som ikke kan føle fysisk smerte. Han begynner å eksprimentere med andres smerte og blir også lakei hos den kjente Marki de Sade. Her får han fortsette å utforske smerten og ondskapen. Fantastisk norsk litteratur.

11) Seierherrene - Roy Jacobsen.

Det har kommet mange oppvekstromaner fra 68-generasjonen i Norge. Den mest kjente og bejublede er nok Saabye Christensens Halvbroren. Personlig liker jeg Seierherrene av Roy Jacobsen bedre. Dette er en bok om Norge under Gerhardsen. Det sosialdemokratiske Norge er på sitt sterkeste. Dette er en feel-good bok som pirrer nostalgien og får deg til å skratte høyt. Roy Jacobsen er en av norges absolutt beste forfattere.

12) Markens grøde - Knut Hamsun.

Også blant de norske må vi ha med en virkelig klassiker. Denne boken står som en milepæl i Hamsuns forfatterskap. Boken forteller om den meget nøysomme og hardt arbeidene Isak Sellanrå. Dette er mannen som møter motstand hver dag, men likevel bøyer nakken og jobber på. Isak vet at ingenting kommer av seg selv. Her må det jobbes. Den ene utfordringen avløses av den andre, men Isak bøyer bare nakken og jobber enda hardere. Dette blir han belønnet for. Av de gamle norske klassikerne er den i særklasse. En meget lesverdig bok.

Ekstra: The cocka hola company - Abu Rasul

Dette er IKKE en allmenn bokanbefaling, mer et ekstratilbud til "the special one", mannen som utfordret meg til dette. Jeg tror nemlig han vil like denne, en smule sære, boken. Her slipper Abu Rasul aka Matias Faldbakken alle hemninger i en grov, sær og tidvis hylende morsom bok.

Hva mener du? Ris eller ros? Din liste? Det hadde vært kjekt om noen andre satt opp sine favoritter her.

God bok!